Søteste butikken jeg vet om

Det går litt mellom hver gang her blir blogging. Men herved starter jeg en ny kategori; dåpsting.
Her vil jeg legge det jeg kan om dåpsforberedelsene som gjennstår, blandt annet fordi jeg lager mye av pynt, all mqt og kaker selv.

En av de butikkene jeg hars ett meg ut at jeg skal hente pynt, inspirasjon og en hel.masse ting jeg egentlig ikke trenger til dåpen, det er Den Lille Festfabrikken.
Bloggen dems finner dere her;
http://denlillefestfabrikken.blogspot.no
Den Lille Festfabrikken er akkurat så koselig som den høres ut som.
Denne er en liten grein fra FestFabrikken (www.festfabrikken.no) - plassert fint til på Frogner i Oslo.

Det synet som møter deg når du titter inn vinduet er dette

Jeg er helt forelska i alle pompomsene i vinduet. Ballongene er så vårlige, og jeg tror ikke jeg klarer se meg lei.

Dette er hvordan det ser ut innenfra! De fine glassvasene i vinduene er noe jegmønsker meg masse!

Jeg og lisja var innom første gang da dem hadde sin grand opening i høst. Etter det har jeg vært betatt! Bare se på dette

Man kan jo ikke unngå å finne noe man liker!

Tidligere denne uka hadde FestFabrikken (den store) konkurranse på instagram. Jeg deltar i en del av lignende konkurranser, men jeg vinner liksom aldri.
Men jaggu! Denne gang klaffa det, og jeg fikk dra ned på Den Lille Festfabrikken for å plukke ut premien min. Endte selfølgelig opp med å plukke litt mer enn det, men har nå masse stæsj som vil gjøre nytte for seg, samt en bunch med kupapirsugerør kun fordi jeg eeeelsker kyr. (Og litt for å irritere samboer som mener jeg har for mye kuting.. ærlig talt, det kan man faktisk ikke få!)

Men det jeg vil vise fram idag er iallefall noe som er så enkelt at jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke tenkte på det før. Jeg har, siden før vi beatemte oss for dåp, samla på middagsglass, tacosausglass, og ellers alle glass jeg kommer over! Disse skal pimpes opp, og brukes som telysholdere i dåpen. Jeg har fabla om silkebånd som skulle knyttes rundt toppen så man ikke ser den delen hvor øokket skrues på. Men idag fantbjeg noe mye bedre!

Tadaaa! Dekortape. Lilla polkadott dekortape. Det blir faktisk ikke enklere enn det. Jeg er suuuuperfornøyd med den ideen, og ikke minst glad for at mitt øyemål passet. Tapen er akkurat brei nok til å skjule lokk-kanten.

Så takk igjeb Festfabrikken, for en utrolig god konkurranse, og den Lille Festfabrikken for det keg fikk med meg idag :)

Supermamma slår til! Oppskrift på brødpinner med banan

Ah, for en utvikling!

Det er nå en drøy uke siden første gang jeg var til manuellterapauten. Jeg kan ikek annet enn å skryte! Vi hadde en god kjemi, og igjen; det ER så godt å føle at noen "bekrefter" at jeg ikke syter og klager.

Forrige mandag gikk jeg med krykker til han. Han viste meg masse øvelser, og forklarte hvorfor og hvordan. Da jeg gikk derfra hang jeg om mulig enda mer på krykkene, og lurte på hva pokker jeg hadde starta på! Igår var jeg på plass igjen. Etter å (halvgjerta) ha gjort øvelsene mine hele uka, og faktisk ikke løfta datteren min annet enn fra seng til stellebord og tilbake i løpet av hele lørdagen (Jeg spiste fisk istede, mer om det siden), var jeg i ganske så fin form da jeg trakka bort til timen min.

For å si det sånn. Jeg er glad jeg tok med krykkene, for fy fasan så mørbanka jeg var etter den timen.
Nå har jeg fått øvelsene mine tilsendt på mail. Spennende greier, selv om jeg kjenner ett lite stikk av motvilje så fort jeg tenker på å starte Noen av øvelsene skal jeg gjøre flere ganger pr dag, og det er jeg kanskje ikke så god på.Jeg vil gjerne gjøre alt med en gang og bli ferdig med det. Så kan jeg ha god samvittighet resten av dagen. Eller, noe som oftest skjer, ha dprlig samvittighet hele dagen for noe jeg ikke har gjort, og utsette det så lenge at jeg blir for trøtt til å gjøre det. 

Nå handler dette riktig nok om min helse på en litt annen måte enn alle andre treninger noen gang har gjort. Så får kanskje bare bite i det sure eple og bli en mønsterøvelsesgjører!

Men idag har jeg tatt litt fri fra den tenkinga. Er fortsatt litt mørbanka og "sår" etter nye øvelser og sånn igår. Faktisk var jeg ikke ute av senga før 11, selv om jeg alt hadde vært oppe i nesten to timer. Men når jeg først kom meg opp, fant jeg ut at IDAG er dagen jeg skal lage brødpinner til lisja.
Hu klør noe enormt i munnen, og tygger på ALT hu kommer over. Etter særlig god suksess med skorpen på pizzaen til venninna til lisjas farmor, har jeg spekulert på å lage brødpinner en stund. Jeg vet alt at hun synes det er riktig så fint å ha noe å tygge på, som gjerne har litt smak. Dermed falt valget på banan. (må bruke den opp, og hu er ikke overbegeistra for bare banan)

Dermed ble brødpinner med banan født! Her er dem;

Bilde

Du trenger
4 dl hvetemel
1 Modem, most banan
1 (litt toppa) spiseskje med bakepulver
3 spiseskjeer nøytral olje (da vi ikke hadde det her tok jeg ca 1 spiseskje med olivenolje og en spiseskje med flytende smør)
ca 0,5 dl med iskaldt vann

Sett ovnen på 180 grader.

Bland alt uten om vannet. Ja, det betyr bananen også. Bland godt, for det tar en stund før du ser at deigen blir tørr, men den er mulig å "klemme" sammen.
Nå tilsetter du litt og litt vann, og blander godt. Alle som har bakt med banan før vet at deigen blir litt "gummiaktig". Deigen skal nå ikke være for klissete, og du skal kunne forme dem til fingertykke "pinner" med litt lengde. Her skal en unge klare å holde tak selv, og få gnagd litt på.
Legg pinnene på bakepapir på en stekeplate, og stek i ca 10 minutter (til dem er gylne) midt i ovnen. Deretter slår du ovnen ned på 60 grader, og lar øvnen stå litt på gløtt. (jeg bruker bare grytelapp som jeg bretter en gang eller så, sånn at det blir en liten glippe i ovnsdøra.) La så pinnene ligge der i ca en time, eller til de er tørre og harde.

Lisja her har fått første smakebit, og det såg ut til å være vellykka. Likte dem godt selv, og kan se for meg dem i kjeksform med liiiitt 70% sjokolade på.

Det spiller ingen rolle hvordan pinnene ser ut. Dem trenger ikke være perfekte, og egentlig er det bare bra om dem blir litt ruglete, da det da er mer å klø gommene på for den som skal få stilt kløen sin.
Disse kan oppevares i en kakeboks :)

Spennende!

Imorgen... Imorgen tidlig. DA.. Nå skal jeg endelig få sett på mulighetenf or behandling av bekkenet mitt!

Etter å ha ringt ca 7 steder i Oslo etter en manuellterapaut med peil på bekken, fant jeg en plass på Majorstua som hadde tid til meg! Jeg håper virkelig at vedkommende har peil på bekkenplager, og ikek bare sier det for å få inn nye kunder.

Jeg er så spent at jeg er småkvalm! Jeg er livredd for å støre på en som ikke kan en dritt, eller som ikke klarer å hjepe meg. Kjenner at grensa for motgang er ganske så nådd nå.

Det verste er å være så prisgitt noen andre. Jeg har ingen forutsettninger for å si om dette er en person som vet hva han driver med. Jeg må bare håpe på at det funker, og at han vet hva han driver med. Jeg har sagt jeg skal dra dit med åpent sinn og lite forventninger. Den eneste trøsten jeg har akkurat nå, er at henvisningen min sier gangvansker (skrevet på en litt annen måte), og at jeg dermed får behandlingen gratis. Så slipper jeg iallefall å betale om det viser seg at duden er helt off.

Neij!
Positive tanker, så går det nok bra!

Babykino og nye doningen vår!

Holy molly! For en dag...
Idag har vi testet ut babykino på Colosseum. Angrer på at vi ikke har gjort det før. Det var virkelig koselig!
- Nå mener jeg sikkert det, fordi lisja mi stort sett var veldig med på alt som skjedde. Én gang ble hu litt grinete, men da sovna hu 10 minutter etterpå.
Vi var der med deler av barselgruppa. Har ikke sett dem siden før jul, og det har skjedd så mye forandringer på de små! Er så himla gøy å se på :)

Vi har også hatt første trilletur med nye kjerra vår! Førsteinntrykket er veldig bra, med unntak av en ting.
Å få av baggen på vogna er et mareritt!!!!!!
Må ha minst tre hender for å få det til..
Ellers tror jeg at jeg ska prøve å skrive mer utfyllende om den når jeg har brukt den litt. Jeg skal jo bare cruise den i en uke til, før det er mannjen sin tur til å ha permisjon...
Men her er iallefall vogna!

Lisja var veldig fornøyd med at man kunne ta opp ryggen litt, da vi stod og venta på de andre. Da fikk hun nemlig se litt rundt

For øvrig var både jeg og lisja helt ferdig etter kinoen!
Filmen gikk midt i hennes grøttid, men hadde pakka med fruktlunch, så hu var fornøyd :)
På tur hjem sovna hun.
Lisja ble stelt og lagt omtrent i det vi var hjemme. Jeg prøvde å sitte litt oppe etter vi spiste middag, men hadde ikke sjans! Så kvart på 8 fulgte jeg lisjas eksempel.
Nå har hun vært oppe for nattamming. Vi har spredt oss i senga, og mannjen sover på sofaen igjen, stakkar :P
Rart hvor mye bedre jeg sover med bittelille bylten vedsidenav meg..

Skal prøve å få litt mer søvn. Selv om bekkenet er vondt etter all sittinga, og kroppen er sliten etter turen ut, så var det veldig verdt det! Jeg storkosa meg virkelig :)

Imorgen er det opp litt tidligere enn jeg har pleid å stå opp i helgene. Vi skal lage dåpsinvitasjonene litt mer ferdig, så er bare å henge i! Alle tre skal piskes i gang :D Er spent på hvordan planen min funker!

Men nå er det natt! Sov godt :)

Når man blir redd

Dette innlegget har jeg lurt lenge på om jeg burde poste. Grunnen til det er at det alltid finnes noen der ute som vil gjøre det dem kan for å stikke kjepper i hjulene på andre, samt at det nok oppleves veldig personlig fordi det omhandler noe som svært sjeldent blir snakket om, nemlig redselen for bekymringsmelding.
- Og i samme åndedrag kan jeg nok nevne at jeg definitivt har blitt mer paranoid etter jeg fikk lisja.
Det er litt det dette innlegget handler om...

Som tidligere nevnt har jeg vært uhelig med både svangerskapet og tiden etter. Bekkenproblemene mine tar enkelte dagerover hele min verden, og jeg føler meg ofte isolert, da det ikke alltid er mye jeg orker. At mine venner alltid må komme til meg om vi skal treffes føles ikke bra, men hadde vi gjort det omvendt hadde jeg ikke vært særlig til selskap da jeg kom fram. (Dette kan du lese mer om i et annet innlegg - Link åpnes i nytt vindu)

Jeg har tidligere nevnt noen av utfordringene mine med fastlegene jeg har hatt. Her kommer historien som fikk meg til å bli virkelig redd for legen, samt skifte fastlege, igjen.

Etter å ha hatt en særdeles ille periode hva bekkentrøbbelet angikk, bestilte jeg meg time hos fastlegen. Ba om å få en dobbelttime, da jeg regnet med dette kunne ta litt mer enn 10 minutter, og at jeg håpet vi kunne legge en slagplan videre. Jeg lnsket også å diskutere muligheten for å sykemeldes iallefall delvis fra permisjonen, sånn at jeg fikk kommet meg igjen. Beskjeden jeg fikk var at jeg måtte vente 14 dager på denne timen.
Jaja, tenkte jeg. Må man så må man. Beit tennene sammen, fikk grine ut litt frustrasjon hos samboer, og venta. Om enn litt utålmodig.

Dagen kom endelig! Jeg starta dagen med å svimle noe helt utrolig! Sleit med å komme meg opp fra senga, og på tur til toalettet måtte jeg støtte meg i veggene. Det såg rett og slett ut som at jeg var på skikkelig dritfylla! Jeg sleit med å fote meg, og hadde aldri i verden klart å holde på lisja samtidig som jeg sku holde meg selv på beina.
Jeg var så glad jeg kunne grine da Tommy sa han kunne ta lisja mens jeg var hos legen. Hadde mer enn nok med meg selv der og da.

Etter litt om og men fikk jeg kommet meg ut døra. Klamra meg til vannflaska mi, og gikk de få meterne det er til legesenteret mitt. Jeg var ute i god tid, og satt å gynga på stolen på venterommet. Tiden gikk, og til sammen venta jeg vel nærmere en halvtime. Altså langt ut i min egen time. Siden legesenteret ikek er spesielt stort, og legen min fulgte sin forrige pasient ut, såg jeg jo at hun var ledig i omlag 20 min før hun hentet meg. (jada, også leger har sitt å gjøre mellom sine pasienter, men der er et poeng til dette også!)

Da jeg endelig ble ropt opp, fikk jeg karra meg opp av stolen, og vimsa inn på kontoret hennes. Da jeg gikk ganske treigt såg hun irritert ut alt før jeg kom inn døra. Da jeg satte meg ned var jeg altså 20 minutter etter timen jeg bestilte. Kontoret hennes lukta VELDIG mandarin (jada, leger må ha mat de og, men dem legger vel inn matpauser andre plasser enn i deler av timen jeg har bestilt for 14 dager siden? -Her er halvparten av poenget jeg sku fram til i forhold til dette med tid)

Jeg fikk tatt en slurk med vann, og prøvde som best jeg kunne å forklare hvorfor jeg var der den dagen. Jeg kom så lngt som å fortelle at jeg hadde bekkenløsning, før hun avbrøyt meg med at det var tull. "Bekkenløsning finnes ikke for deg nå. Du har gått såpass langt etter graviditeten at det er ikke bekkenløsning iallefall. Det er ikke det som forårsaker smertene dine. Forresten så er det ikek farlige smerter. Du må bare bite det i deg, og gå. Ut å beveg deg. For du veier jo litt mye. Du legger press på hoftene dine. Det er tungt for kroppen din å bære"

Jeg blei paff. Riktignok veier jeg noen kilo mer enn jeg noen gang har gjort før. Men hell, det var under ett halvt år siden jeg fødte, i tillegg til at bekkenplagene mine har begrensa hvor bevegelig jeg har vært. Prøvde å si at det ikke har hjulpet å gå. Jeg har gått timesturer med barselgruppa mi, og hatt lyst til å grine når jeg vel kom hjem igjen. Jeg har trakka på besøk på min jobb, samboer sin jobb og på jobben til ei venninne i sentrum. Jeg hHAR gått. Jeg vet hva som funker og ikke.

"Nå må du huske på at du sikkert husker hvor vondt bekkenløsninga var, og at du bare legger de samme smertene på. Du må bare godta at kroppen forandrer seg etter ett svangerskap og en fødsel. Du skal se dette går over når du kommer deg ut litt. For du trener vel ikke noe særlig, vel?"

Ca her begynner tårene mine å presse på. "Men", sier jeg. "Det jeg prøver å si her er at jeg trenger hjelp! En henvisning til fysoterapaut, hvor det nevnes at jeg har gangvansker. Jeg opplever enkelte dager at jeg er helt avhengig av samboeren min for alt. De dagene har jeg såpass vondt at jeg ikke klarer løfte datteren min opp fra gulvet. Det gjør til og med vondt å hente henne fra vogna. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal finne ut av dette her, for samboeren min kan jo ikke være hjemme hver dag jeg har det sånn. Det blir fryktelig kronglete for jobben hans. Så jeg lurte på om vi kanskje kunne se på muligheten for sykemelding fra permisjo...."
-Her blir jeg avbrutt.

"Det er veldig bekymringsverdig at du ikke klarer løfte din datter."
-Jeg blir letta
"Sitter du og sier du ikke klarer å ta vare på henne?!"
-Her begynner tårene å trille. "Nei, jeg har jo hjelp! Hun får det hun trenger, og.."
"Vi må jo gjøre noe med dette. Noen burde jo få vite om bekymringen, og at du ikke klarer ta vare på henne. Det er en grunn til at mødre har permisjon. Dere knytter dere ikke om du ikke løfter henne"
-Nå har jeg begynt å gråte ukontrollert, hører for meg det Tommy pleier å si når jeg gråter sånn som dette. At han ber meg puste rolig, trekke pusten dypt istedefor overfladisk. "Men vi samsover hver natt, jeg har henne i bæresjal, vi leker sammen og samboer hjelper meg jo! Hun mangler jo ingenting"

Jeg kjenner at jeg snakker veldig fort, for å rekke å få sagt alt før hun avbryter igjen.

Hun ser på meg med skrått blikk, og pressiserer igjen at barselspermisjon er for at mor og barn skal knutte seg sammen. Hun sier dette vekker vond magefølelse hos henne og at hun må se på hva som burde gjøres. Bekymret er hun iallefall. Igjen ber hun meg om å bite i meg, bli vant til det smertene. Ta noen paracet og ibux og komme meg ut å gå.

På dette tidspunktet kjenner jeg at jeg har gitt opp. Jeg har fått på steinansiktet, jatter med og lar det ligge. Inni meg er jeg reddere enn jeg noen gang har vært. Jeg prøver på en ny ting. Minner henne på jernmangelprøvene vi tok for en tid tilbake siden og forteller at jeg fortsatt svimler en hel del. Her vifter hun meg vekk med at jeg sikkert bare reiser meg for fort, og at alle opplever det. Når jeg prøver å fortelle at det ikke er kun da, men også om jeg ligger, og at det kjennes ut som om jeg skal ramle av jordas overflate, spør hun meg om vannflaska mi. "har du den med deg overalt?" "Uhm, ja. Ettersom jeg ammer blir jeg sabla tørst, og..." "Vel, nå har du ikke babyen din med deg, hvorfor har du med deg vannflaska da? Du drikker for mye vann. Det er derfor du er så svimmel!"
Der var ikke noe mer diskusjon om den saken iallefall. Ikke at jeg har mye peiling, men omtrent (og toppen) 3 x 0,7 flasker med vann er da ikke mye pr dag for ei som ammer, er det? På det tidspunktet var det kun melk lisja fikk. Må da erstatte væsketapet vel?

Det skal sies at hun skrev ut henvisning til fysioterapaut, men denne vil ikke gi meg gratis fysio, som jeg har krav på. Hun unnlot nemlig å skrive noe om gangvansker.Så var timen over. Hun ga meg papiret og gikk mot døra. Litt forfjamsa tok jeg papiret og vannflaska mi, og før jeg visste ordet av det, stod jeg å betalte. Forvirra og fortvila trakka jeg hjem igjen, med tårer i øynene. Flaks at veien hjem er kort.

Da jeg kom hjem hadde Tommy akkurat fått lisja til å sove. Jeg viste at det bare var nummeret før alt kom ut, så jeg ble stående i gangen for å samle meg. Han kom ut for å høre hvordan ting hadde gått, og da klarte jeg ikke mer. Beina ville ikke bære meg, og pusten ville ikke funke. Jeg klarte ikke si noen ting. Alt som kom var tårer. I ettertid har jeg tenkt at han må ha blitt ganske redd på en helt annen måte enn jeg følte meg.

Til slutt fikk jeg fortalt han historien, og at det jeg satt igjen med av inntrykk var at legen min mente jeg var ytete, og at hun ville sende bekymringsmelding på oss. Tommy reagerte utrolig kontrollert. Det ble tatt en telefon til vår helsesøster, ettersom hun kjenner oss ganske godt da vi traff henne flere ganger i uka de første månedene, og fortsatt ser henne minst en gang i måneden (noe som er vanlig for premature barn)
Hun mente på at det var greit at vi ringte, men at legen ikke hadde mye å gå etter.

Det er god mulig at jeg kanskje tok dette litt hardere enn hva det var ment som. Men det må i såfall ha vært summen av å bli møtt på den måten, og skuffelsen av å ikke bli forstått.

Igjen, jeg håper at noen, omså bare en, kan lese dette og se at det er mulig å ramle på noen ubehagelige og midt sagt horrible situasjoner. Selv lider jeg av en vanvittig respekt for autoriteter. Leger er en av de autoritetene jeg føler sånn for, og da å oppleve dette har virkelig satt en støkk i meg.

Nå gjør jeg ett nytt forsøk imorgen, hos ny fastlege. Jeg vet at vi er to i familien her som krysser alt vi har for at det skal klaffe denne gangen. Jeg mener, karmaen min kan da ikke være så dårlig at jeg ramler på tre kjipe fastleger på rad?

Om å ikke ville

Hvordan reagerer man når de verste tankene er rundt noe av det fineste man har opplevd?Hva blir rett, og hva blir rett å føle, mene, synes og ikke minst tørre å uttrykke?

Det er bare noen av spørsmåla jeg har stilt meg MYE etter jeg blei gravdi for halvannet år siden.
Jeg synes dette innlegget er ganske vanskelig å skrive, men det må ut. Jeg må legge disse tankene fra meg en plass, og jeg håper at i å dele dette, vil noen, om så bare èn, finne litt trøst eller hjelp.

Ok, here it goes!

Akkurat nå har jeg ei venninne som er omtrent 9 uker gravid. Hun har vært på første UL, holder det fortsatt hemmelig og er, etter hva jeg oppfatter, ganske så lykkelig over hele greia.
Dette startet en helt merkelig reaksjon hos meg.

(Innsiden av min venninnes livmor. Kaller bildet "Bønne med armer")

Jeg ble satt rett tilbake til November 2012. Da jeg satt på do hos mamma og nettopp hadde tatt en graviditetstest. Jeg var ikke sikker på om jeg såg to streker, så ba mamma se, og jaggu. Der kom tydeligere og tydeligere fram to streker.
Min reaksjon? Å bli stressa. Selv om dette var mer eller mindre planlagt ble det litt skummelt da de to stripene lyste alt halvannen måned etter vi bestemte oss for å prøve.


(BÆM!)

Min neste reaksjon. Dra ned å handle enda en test. Denne gangen en digital en.


(dobbeltBæm)

Samboeren ble ringt. Han blei stille. Så snakka han om at han grua seg til å fortelle mammaen sin. Deretter ble det nevnt noe om hvor sykt dette var, om hvor forbanna fort det gikk, og den klassiske "hva i faen har vi gjort nå?!"
Bestevenninne som var høygravid ble ringt, himla jubel og den klassiske "håhå, du kan bare vente deg"

... Jeg sku bare visst!

Her er jeg altså ca 4 uker på vei. Halvannen uke seinere var starten på drøye 7,5 måneder med helvette.

Den første uka reagerte jeg kun på lukter og smaker. Har da aldri likt sild, men plutselig lukta dette utrolig godt. Grønn iste har aldri smakt lime, nå ble den plutselig uutholdelig sur.
Etter den første halvannen uka i ganske ok forfattning, starta alt en dag med at jeg dro hjem etter halv dag på jobb. Ble latterlig kvalm og svimmel. Samboeren hadde hatt omgangssjuke på jobben og låg selv hjemme og var dårlig. Ble hjemme torsdag og fredag også. Da jeg fortsatt var dårlig mandag morgen, og det hadde kickstarta med noe voldsomt oppkast i sekundet jeg fikk mat i magen, ble legetime bestilt.


(Vår første ultralyd. Lisja er her 6 uker og 4 dager gammel)

Legen var kjip. Hun prøvde selvfølgelig å oppmuntre meg med at etter uke 12 ble det bra. Men ettersom jeg passerte både uke 12, uke 14, 16, 18,20 og 22 før jeg blei bedre, ble hun mer og mer irritert virket det som. To ganger var jeg hos henne og omtrent ba på mine knær etter å få hjelp. Jeg var så dehydrert og omtåka. Fikk beskjed om å drikke mer.

Jeg unner ingen Hyperemesis Gravidarum. Og jeg unner ingen å ha en careface lege. Til og med ikke når hele meg var dekka av hvitt "støv" fordi kroppen tørka ut, gadd hu hjelpe meg på noe vis. Kvalmestillende fikk jeg ikke "fordi det kan skade babyen" (Selvfølgelig KAN det det men der finnes kvalmestillende som er verdt å prøve, i samråd med lege. Iallefall når tilfellet av kvalmen blir så ille.

Lille julaften var jeg vel omtrent to måneder på vei. Da måtte svigermor følge meg ned på legevakta. Jeg hadde ikke spist eller drukket på ca to døgn, var trøtt, men fikk ikke sove. Kunne ikke bevege meg uten at jeg kasta opp. Der låg jeg til julaften kveld.- Her begynte jeg å lure på om abort alikevel var en utvei.

En måned etterpå var det påan igjen. Hadde da vært våken over 45 timer da vi dro på legevakta. Hadde ikke spist på mist like lenge, og hadde fått i meg svært lite drikke. Hodet begynte å kødde meg meg. Jeg hadde mest lyst til å gi opp hele graviditeten, angra på at jeg ikke gjorde noe med det når jeg kunne. Jeg fikk 4 poser saltvann, to poser sukkervann, b-vitaminer og kvalmestillende rett i blodet. Jeg klarte å krysse korridoren for å gå på do, klarte å tisse uten å spy av lukta. Svimte av på vei tilbake til rommet, men ble alikevel skrevet ut.
Hadde ketoner i urinen, men jeg hadde jo ikek kasta opp på ett døgn. Ved utskrivelse fikk jeg vite at om jeg hadde kasta opp en gang, ville jeg blitt overflytta til Ullevål sykehus for mer oppfølging. Jeg husker at jeg sku ønske jeg hadde spydd bare en gang til.Ketoner er det kroppen utskiller når den begynner å tære på egne fett og proteinreserver. På dette tidspunktet hadde jeg gått ned 10 kilo. På mitt tynneste veide jeg 10 kilo mindre enn før jeg ble gravid.


(Herlige sykehus)

Etter sykehuspåfyll var jeg "fin" i to dager. Akkurat som sist.

Måtte til legen hver uke for ny sykemelding. På mitt verste tok jeg taxi fra dør til dør. En reisevei som tar ca 10 minutter å gå. Var så dårlig at jeg ikke klarte at samboeren var borti meg. Klarte ikke lukten av han, lyden av han, eller noe han foretok seg. Ville bare ligge stille, aleine og i et mørkt rom uten lys. Han sov på sofaen de 20 første ukene av svangerskapet mitt. Han ble dritgod i dart, da han brukte mye av tiden sin på dartstamplassen, for å la meg være i fred.




Da jeg var 19 uker på vei bestemte jeg at jeg og samboeren trengte fri. Vi begge hadde hatt vårt å stri med, og vi trengte å få litt luft. Jeg pakket dermed tingene mine og satte meg på en times flytur, til idylliske vestlandet for litt mammatid.
Det hjalp. Jeg klarte å spise og holde på maten.


Så hadde jeg noen fine uker. Jeg var til og med tilbake i jobben en liten prosent, en periode. Jeg sleit med vondter i ryggen, men tenkte det bare var fordi jeg låg så lenge, og at det kanskje gikk over etterhvert. Legen jattet med. Til slutt ble det så ille at jeg sleit med å komme meg rundt. Kontaktet legen for å høre hva vi kunne gjøre med det. Hun sykemeldte meg og vifta meg vekk med at man ikke kunne gjøre noe med bekkenløsning. Har i ettertid lært at jeg har hatt rett på gratis fysioterapayt grunnet dette.

Så var resten av svangerskapet fylt med bekkenløsning. Varmt vær. Isolasjon.
Da vannet gikk i uke 34+6 var jeg lykkelig! Jeg klarte ikke slutte å smile hele veien til sykehuset. Tenkte at NÅ er alt over. Nå slipper jeg vondter. Jeg trenger ikke lengere grue meg til hver dag, gråte meg gjennom netter. Jeg skulle ikke lengere være avhengig av at samboeren fikset alt!


(En drøy uke før fødselen. Hadde lav mage hele tiden, litt dråpeforma nærmest)

Den gang ei.

Etter fødselen (som forøvrig var helt fantastisk, og absolutt total kontrast til svangerskapet; Du kan lese om det HER -Link åpnes i nytt vindu) var jeg ikke i særlig ok form. Kasta opp når vi kom hjem, gikk konstant på nåler fordi lisja var prematur, i frykt for å overstimulere eller gjøre noe feil. Jeg spiste ikke så ofte som jeg burde og gikk fort ned i vekt.
Bekkenet mitt merket jeg ikke særlig til før det var gått 2,5 måneder. Da kom alt snikende tilbake.


(Samme dagen som hun ble født, hjelp til å holde lungene full av luft, så dem ikke klappa sammen)

Derfra og fram til nå har det blitt mindre turer. Jeg klarer mindre hjemme og det er ikke hver dag jeg kan ligge med lisja på gulvet å leke. Byttet lege etter fødselen. Men min nye lege tok meg ikke særlig alvorlig. At jeg svimler med jenvne mellomrom kommer av at jeg drikker vann, sier hun. (skal nevnes at jeg drikker toppen 2,1 liter om dagen - altså 3 ganger 0.7 liters flasker - Men for faen, jeg ammer!)
At jeg har vondt i bekkenet kommer av at jeg veier for mye, at at jeg ikke beveger meg nok og av at jeg syter. Bekkenløsning finnes nemlig ikke etter at hormonene i kroppen er på plass igjen etter fødselen.

Har du noen gang prøvd å forklare noen ett regnestykke som dem absolutt ikke forstår? Eller en vits? Og uansett hvor mye du forklarer, kommer du ingen vei? SÅnn føler jeg at det er å prøve å fortelle legen min om hvordan jeg har det. Hun avbryter og fnyser av meg. Ber meg bite ihop og gå mer turer. Det er vanskelig å få henne til å skjønne at når jeg har gått en 30 min tur, klarer jeg ikke komme meg opp av senga dagen etterpå, med mindre jeg omtrent siger ut. Hun skjønner ikke at jeg ikke får til å løfte lisja opp fra gulvet, eller at det knaker når jeg reiser meg fra do.
Kom aldri så langt at jeg fikk fortalt at jeg ikke klarer sitte rett opp og ned i mer enn ca 20 min, fordi jeg omtrent får tårer i øya om jeg prøver å reise meg.

Og HER kommer den egentlige meninga med innlegget, - det som er så vondt å skrive.

Jeg vet ikke om jeg vil ha flere barn.
Jeg elsker virkelig lisja mi over alt på jord! Hver eneste dag minner hun meg om alt jeg har jobba meg igjennom for å få henne, og hver eneste dag setter jeg pris på at det er akkurat henne jeg har fått ut av alt. For henne hadde jeg gjort det igjen.

Men jeg synes vi passer fint til å være tre. To store og en liten. Jeg klarer ikke å se at to store og to små skal være bedre. Jeg klarer ikke å se hvor jeg skal finne motet til å være småbarnsmor, gravid (og sansynligvis med HG igjen), samt ha et bekken som kuker. Jeg ser ikke hvordan jeg skal ha samvittighet til å dytte dette på samboeren igjen. I tillegg til alt dette henger sansynligheten for en ny prematurbaby også over oss. ALT i kroppen roper "neineineiiii!"


(To store og ei lita ei. Akkurat passelig! <3 )

Jeg har alt fått samme reaksjon omtrent hver gang jeg har nevnt dette for noen; "Nå er det ikke så lenge siden du fikk forrige." eller "Det er ikke sikkert du opplever det samme igjen."
Og jeg er enig! Lisja er bare 7 måneder. Men om jeg skulle hatt en til så synes jeg tre år imellom er kjempefint. Det betyr at om ca halvannet år må vi begynne å prøve igjen. og igjen roper kroppen "Neineineiii!!!"

Men ikke en eneste person har sagt "Vet du hva, det er helt greit! Du trenger ikke ett barn til" - Som første reaksjon.
Der er hunken min veldig fin! Han har nemlig sagt det, etter at jeg fikk forklart ferdig hvorfor jeg føler som jeg gjør. -Og jeg har jo aldri ønska meg mange barn.Selvfølgelig kan jeg endre mening. Men akkurat nå er det sånn jeg føler det, og det må jeg få si uten at jeg blir dratt i tvil?

Når er det greit å si at man ikke vil ha mer enn en? Det virker som om barn alltid må komme i flertall...

Vi planlegger dåp!

Endelig er vi blitt enog om hva vi gjør i forhold til dåp/navnefest/velsignelse, og jeg har vært så heldig å få viljen min *bortskjemt*
Mannjen har gått med på dåp, og jeg er virkelig virkelig glad for det! (jada, jeg er sikker på å fortelle han hvor mye jeg setter pris på det!)

Så nå er det full fart framover!:D Har alt funnet dato, og da var den vanskeligste tingen unnagjort. Nå er det bare invtasjoner som "haster".
Og invitasjonene må jo være.. vel.. "oss".

Sitter å diller med litt inspirasjon nå, men tror jeg har bestemt meg. (legg merke til at JEG har bestemt MEG, nå må mannjen få sitt å si)

Spennendeeeee! :D

ENDELIG ER VI HER!

Tenk! 6 månederskontroll er overstått!
Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme, da vi var på helsestasjonen for første gang. Å lese om hva barn skulle kunne eller kunne gjøre når dem var ett halvt år, det virket så uvirkelig.

Nå er det svangerskapet jeg føler var uvirkelig. Litt som ett mareritt.

Lisja er blitt litt over 7 kilo tung. Hu har strekt seg 67 cm lang, og har idag fått masse skryt. Nå tror jeg igrunn at strt sett alle får mye skryt på kontroller, men jeg er alikevel litt ekstra stolt idag.
Siste halvår har gått 100 ganger fortere enn halvåret før. hele 2013 har vært helt.... Uvirkelig egentlig.

Siden sist har vi tatt masse bilder. Vi har att ett mislykket besøk hos Barnevognverksted (Skriver med om det nedenfor) noe som resulterer i at ny vogn er bestilt. Vi har vært på babysang, og lisja har både hata og likt å være der. (Jeg kan skjønne at det er ganske skremmende med typ 20 andre babyer og mødrene dems, når man er vant til en mor, og kun seg selv som baby.)

Vi har feira både min bursdag, farsdag og mannjen sin bursdag.Vi har feiret første jul, og første nyttårsaften som familie, og det har vært absolutt fantastisk høytid:) Jeg har hatt første hele kveld vekke fra lisja, og har etterhvert våget meg ut for egentid med venninner ett par timer i uka.

Jeg og lisja har fått gode vaner, og etter litt hjelp av mamma i jula, har søvnen begynt å komme sånn tålelig på plass. Vi har vært heldig og ikke opplevd nevneverdig sykdom hos lisja, på tross av at hu er prematur (noe som overrasket legen på kontroll idag), og utviklingen er der den skal.

Så, barnevogn.
Vi kjøpte vår Bugaboo brukt. Den var brukt til ett barn, men vogna var fra 2009. Jeg aner ikke hvorfo rjeg var så bestemt på å kjøpe bugaboo cameleon, men jeg var iallefall ikke mulig å rikke. Sikkert en vanlig nybegynnerfeil. Det er definitivt en vogn jeg ikke anbefaler til andre mødre. Bugaboo buffaloo, derimot. GO FOR IT!
Uansett. Bugabooen vår var litt slarkete. Der er endel ting på vogna som gjør at den over tid blir slark i håndtaket (det kan liksom vippes opp og ned) og festet som holder ramma som man fester baggen/sportsdelen i, er blitt slark, så baggen vugger endel. Det er ingen fare for at den går i stykker, men baggen vugger litt over gjennomsnittlig mye ved humpete vei, og heller på en måte framover om det kommer for mye tyngde framme.

Derfor var jeg lykkelig da jeg kom over Barnevognverksted (link åpnes i nytt vindu.) Mailet litt fram og tilbake, og avtalte en generell overhaling for 450 kr. Denne skulle inneholde rustfjerning, smøring samt stramming der dette trengtes. Fikk telefon om at der måtte skiftes framhjul, da kulelageret på de gamle var ødelagt, samt at ene luftdekket var pungtert og at vi trengte ny slange. Så da ble det 750 kr.
Vi fikk også låne et annet understell de dagene Barnevognverksted trengte på å fikse vogna vår.

Glad og fornøyd troppa jeg opp for å hente en nyoverhalt vogn, kun for å oppleve at her var det ingen forandring på noe som helst, annet enn at hjula framme ikke kniska mer, og at lufthjulet faktisk hadde luft i seg.... en stund.

Mailet tilbake og klaget, da jeg syntes det var drøyt å betalte 750 kr for å skifte en slange og få to nye dekk som forøvrig var brukte. Fortalte også at vogna begynte å helle ene veien etter at vi hadde den hos dem. Først tok det halvannen måned og tre purringer før jeg fikk svar. Fikk så beskjed om at dem aldri hadde kunnet gjøre noe med slarket som har blitt i vogna, men at dem hadde prøvd å stramme den inn alikevel. (Ergo prøvd å gjøre noe som er umulig å gjøre på Bugaboo, da dem blir slarke etter en stund med bruk). I tillegg sitter nå lufthjulene slakt på, så dem kan rikkes fram og tilbake. Dette kan vi ikke stramme selv, da vi har prøvd dette. Klaget da på at dem burde anbefale oss å kjøpe ny ramme istedefor at dem skulle ta seg betalt for å "prøve å fikse" en ramme som ikke kunne fikses. Dem mente jeg burde ta vogna med ned igjen, sånn at dem kunne se på det. Men vi har ikke mulighet til å gå i flere dager uten vogn, da lisja sover i vogna si både om dagen og natta når hun mener senga ikke passer seg. Og denne gangen hadde dem ikke annen ramme å tilby til låns.

Såååå jeg ga opp. Men vil advare andre om å bruke disse da jeg føler at her var "kjempeservice" før vi kom, og inntil vi hadde betalt. Men så fort vi klaga, så ble her vrangt og vanskelig.

Så nå har vi bestilt ny vogn:)
HELT ny vogn!  Her er den;


Denne har (nesten) alt jeg satte opp som kriterie for ny vogn. I tillegg er dette en pakke som gir mer enn hva jeg hadde sett for meg, da vi får alt dette i pakka:
Ramme, bag, sportsdel (sittedel), bilstol, stelleveske, myggnett, solnett, fotpose til bilstolen og fotpose til sportsdelen inkludert i prisen. Nedturen er at vi må vente tre uker på den, så da får vi den rett før mannjen skal ta over permisjonen.
Fikk desuten viljen min, og vi bestilte en fiiin og lilla/svart vogn. *gliser*
Jeg gleder meg så inderlig til å få denne. Fikk prøvekjøre denne for ett par heljer siden, og synes den passer meg virkelig bra:) Nå får man bare håpe at samboeren mener det samme, siden det sansynligvis er han som bruker denne mest den første tiden.

Skal legge inn en anmeldelse av denne så fort vi har fått vogna, og testet den ut litt. Nå som lisja sover greit om kvelden, uten at jeg _må_ sovne sammen med henne - Selv om jeg savner det litt (sett bort ifra at vi bysser på henne 1000 ganger) så gir det meg kanskje litt mer tid til å ta opp igjen blogginga (enda en gang)

Bær over med meg. Jeg kommer sterkere tilbake;)




Memory Lane

Tenk! Det er September alt! Tiden går så uendelig fort. Rart å tenke på at idag er det litt over måned siden lisja skulle kommet til verden. Alikevel har vi hatt henne her i over to måneder!

Hver eneste dag er jeg veldig glad for hva jeg har. Jeg skal ikke rosemale ting, for jeg er sliten jeg, som alle andre småbarnsmødre. Klesvasken og oppvasken hoper seg gjerne her også, og det er ikke alltid jeg får den tiden jeg skulle ønske til å ligge å snakke med mannjen min før jeg sovner, fordi jeg prioriterer søvn.

 Det er ikke til å legge skjul på at når jeg våkner til ett stinkdyr ved siden av meg i senga, og tenker på å bare ta en kjapp bleieskift uten å måtte gå på badet, for så å se at gåsungen har bæsja så mye at bleia har rent over og at bodyen er full i bæsj, og klokka ikke er bikka halv 8, da har jeg lyst  grine litt. Iallefall fordi hu ikke sovna før nærmere kl halv 3.

Men hun er øyenstenen min. Hun er mitt aller mest verdifulle, og selv hvor sliten jeg er, selv hvor myesand jeg har i øya, selv om jeg har så såre brystknopper at jeg krymper meg når hun skal spise, så er hun det aller aller fineste jeg noen gang har hatt i livet mitt! (Klisjé lang vei her!)

Har mimret litt gjennom bildene på mobilen. (og endelig klargjort album til å legge på ekstern harddisk så jeg ikke mister dem)*
Der fant jeg bilder fra sykehuset, fra når hun fikk cpap. Litt godt og litt vondt å se bildene!Akkurat som det var litt godt og litt vondt å være tilbake på Ullevål for en ukes tid siden. Det var kjemperart å gå samme veier som vi gikk da vi dro hjem.Men denne gangen for å dra på besøk til Tommy sin fetter.

Her er iallefall noen bilder som ikke har vært lagt ut på bloggen før.. La oss ta en tur ned memory lane!


Meg og magen i sola. Vi ser på mens gutta bærer kasser og møbler inn i ny leilighet!


Aller aller første bilde av baby og pappa. Baby er under den sølvlua man så vidt ser (den måtte for øvrig byttes ut da hun var for tjukk i huet til å ha den lua.)


Første bildet jeg tok på egenhånd. Dette var morningen, noen timer etter fødsel. Fikk ikke holde henne, da hun var koblet til alt mulig av slanger og ledninger, men hun holdt godt fast i meg!


Holder godt på pappan sin også.


Første bilde av lisja, etter cpapen kom av. Fortsatt litt hoven i ansiktet etter den, men vi fikk se ett par øyne på skikkelig vis, for første gang.


Pappakos!


Etter første badet. Det varvisst en skrekkelig opplevelse, og hun gråt seg igjennom hele greia. Å bli pakka inn i håndkle etterpå, det var stas! Det er fortsatt den delen hun liker best ved badinga. Hun griner seg ikke gjennom heeeele badet, men store deler av det uttrykker hun fortsatt misnøye.

Til sammenligning ser hun sånn her ut nå;


*ler* Jeg elsker ansiktsuttrykket hennes, og det at hun har en liten sjeling. Søte snuppelura!

Jeg har vel forresten ikke fortalt her hva lisja skal hete? Vi var nødt til å søke om å få bruke navnet vi hadde valgt, og så vidt vi vet, har ingen i norge (eller verden) dette navnet.
Dere skal tro det var happy days da vi fikk bekreftelsen på mail om at hun kunne få hete det.



Og bare så vi får det unna med en gang. Det er Ce-vi-ja, som i byen i Spania, Sevilla (dobbel L blir til J) Jeg vil heller måtte forklare, og stave navnet hennes, enn å ha 5 andre i barnehagen/skolen som heter det samme.

Nå er hodet mitt så fult i tanker og minner, at jeg tror jeg må slappe av litt i hodet før jeg skal legge meg. Blir bare rotete å skrive videre, selv om innlegget her ikke ble som jeg hadde tenkt.

 

Overveldende August!

Noen ganger er det viktig å ha egenskapen til å se det positive i alt.
Jeg er glad jeg har fått den egenskapen tilbake.
Mens jeg var gravid var ikke det noe jeg var flink på. Heldigvis er jeg det nå!
For når dagen starter med at Lisja har hatt en urolig natt, fortsetter med at hun ikke sover etter kl 7, og deretter sørger for å dusje segselv, mor og heeeele senga i gulp, ja da MÅ man klare å være positiv.
Det er da jeg setter pris på sånne stunder som dette

Det er blitt litt kaos her hjemme etter at pappaen begynte på jobb igjen. Vi ble bortskjemt av å ha han hjemme i fem uker. Lisja er ikke fornøyd med servicen, og rekker jo faktisk å gråte litt før noen plukker henne opp. F.eks når jeg er på do.
Selv om vi har hatt samme rutine siden hu ble født, med bleieskift før mat, virker det som om hun er døden nær av sult de to minuttene det tar å skifte bleie!
(Skjønner at ei på 7 uker ikke eier perspektiv on rutiner altså..)

August har til nå vært en måned som gir mye! Vi startet med å ha besøk av søstern, som nå er oppgradert til Tante Emilie.
Hun syntes det var riktig så stas å treffe Lisja på utsiden av magen! Emilie var mye på besøk under graviditeten, og var faktisk med på 3D ultralyden vi var på:)
Slik så det ut da tante og Lisja såg hverandre for første gang;

Vi hadde deretter brodern, Petter, på en ukes besøk. Han såg vi stort sett slik;

Men av og til ble han til Onkel Petter, og ville ikke gi fra seg Lisja når han holdt henne. Tror han likte sin nye rolle:)

Vi har også hatt en tur innom både pappaen sin og min jobb.
Da vi besøkte hans jobb, var Lisja for anledningen ikledd kjole. Det var første gang vi såg henne med kjole, og begge syntes det var ganske så rart!
Besøket på min jobb gikk ca slik;

Jeg har også rukket å prøve to uker med melkefri diett! Dette fordi vi mistenker melkeproteinallergi hos Lisja.
Fikk angst av å tenke på at jeg ikke kunne spise sjokolade, men så fant jeg denne;

Jeg har også fått lage mye mat fra bunnen av. Mye halvfabrikat inneholder melk eller melkepulver. Dermed har jeg fått prøve nye ting. Som foreksepmel å sette opp ukesmeny. Å planlegge sånn har resultert i at jeg nå drister meg til å prøve å sette opp månedshandleliste.
Jeg har fått lage mat jeg trodde var kjempe vanskelig. Kyllingnuggets ble min favoritt! Selvfølgelig er det litt arbeid, men når man setter tenna i nuggetsene, er det verdt det! Bare se!

Vi har også hatt besøk av Tante Emmely. Tror det er to år siden sist jeg såg henne. Men sånn er det når man er opptatt på hver sin side av landet!

Til neste helg skal jeg og pappan driste oss til ett par timer uten Lisja. Dette skjer selvfølgelig kun om det ordner seg med barnevakt.
Det dumpet nemlig en hyggelig overraskelse ned i postkassa mi her om dagen!

Var med på Kondomeriets konkurranse på Instagram, og vant to dagspass til Sexhibition, samt ett gavekort som gir meg 30% rabatt på neste kjøp hos dem.

Vi har også vært på utallige trilleturer, og jeg har utvidet min horisont til Storo senteret med Tonje-Cecilie, og til SanktHansHaugen med Anette og Alve.

Men august slutter ikke der! Jobben min har KickOff neste helg. Det blir min første kveld ute på langt tid! Jeg skal til og med driste meg til å ta en cider eller ett klass vin. Noe særlig mer tør jeg ikke, siden det snart er ett år siden jeg drakk sist.
Bestekompisen min kommer uka etterpå, og skal bo noen dager hos oss mens han jobber litt i Oslo. Så kommer mannjens jobbKickOff, og deretter kommer NINAAA!
Jeg skulle til henne da jeg var 32 uker gravid. Men ble lagt inn på sykehus, og ikke utskrevet før ca da flyet mitt letta fra Gardermoen.
Har ikke sett henne siden Januar 2012, da vi skålte fordi vi var de to eneste i vår gamle vennekrets som ikke var fadder på ett barn, og som ikke hadde barn selv.
Halvannet år etterpå har vi begge barn!

Det er så rart å se Lisja i dressen hun hadde på seg på sykehuset da hun ble født!
Bare at nå trenger vi ikke brette opp armer og bein. Faktisk så er beina nesten litt for korte!

Uansett hvor bra August har vært, og kommer til å bli, er det en ting som slår alt!
Lisja sin vektoppgang!
Som prematur baby har vekten hennes blitt fulgt nøye! Vi veide to ganger i uka på helsestasjonen, fra Lisja var 3 uker. Så ble det en gang i uka. Sist veide vi på noe som heter åpen veiing, der alle "vanlige" babyer går på veiing. Det var ett enormt framskritt. Nå vet vi faktisk ikke når vi skal på helsestasjonen neste gang. Neste time som er satt opp, er seksukerskontroll, som hun får to dager før hun blir to måneder.

Er veldig glad for August, men ser fram mot en roligere Sptember, med litt mindre kaos!

Første dag aleine

Det er ikke til å stikke under en stol at vi er blitt utrolig bortskjemte i heimen.Vi har fått ha Tommy hjemme i 5 gode uker, og jeg har bare dytta tanken på at han må tilbake på jobb framfor meg, og rett og slett unngått den.
Idag innhentet dagen oss. Å sende avgårde Tommy på jobb idag var skikkelig KJIPT! Ingen deilig og lat morgen sammen. Bare opp og hopp, stress og kav, før han forsvant ut døra.
Ei lita ei som ikke ville våkne, ikke ville spise, ikke ville kle på.

MEN! Hun ble da veiet, og jaggu har hun gått opp denne uka. Hun har faktisk gått opp så mye som 170 gram på ei uke. Dermed er vi nå "sluppet løs" fra ukentlig veiing med helsesøster, og kan istede møte opp på åpen veiing sånn som "alle andre".
I tillegg er jeg så heldig å ha lillebroren min på 17 år her, så han har hjulpet mye med småting som ikke er helt innkjørt i min rutine uten Tommy enda.

På helsestasjonen får vi skryt fordi lisja er veldig våken. Hun følger med, gir lyd fra seg, er oppmerksom og sterk. Jeg vokste iallefall 20 cm på alle gode tilbakemeldinger vi fikk.

Nå har jeg fått både mann og barn i seng. Begge var trøtte som dupper, og det tok ikke lisja lange tiden å falle til ro. Hun har blitt enda roligere etter jeg kutta ut melk i maten min, men det skal jeg heller skrive ett eget innlegg om.

Jeg er spent på dagene framover. Det er ikek til å skjule at jeg synes det er litt skummelt å skulle være helt aleine med lisja, hver eneste dag. Jeg er også redd for at jegs kal overkjøre Tommy for mye, og at han ikke føler han får "nødvendig" tid med henne. Det kan ikke være lett for han å gå fra å være med oss 24/7, til å kun få noen få timer på kvelden med oss.
Heldigvis er han flink å si ifra hvordan han har det, og da er det mye lettere å bli enig om ting og tang.

Det slår meg iallefall hvor utrolig heldig jeg er, og hvor mye flaks jeg har hatt! Hvor fantastisk det er at etter alle mine bekymringer angående lisjas velt, så er den akkurat der den MÅ være. Hun kjemper seg framover og viser igjem og igjen at hun er så utrolig sterk.
Det slår meg også hvor utrolig viktig det er at man har en man kjenner og stoler på før man får barn. Det er ingen rosenrød sti, uansett hvor snill babyen er. Man blir sliten, og lunta blir kort. Derfor er det så godt å vite at selv om jeg er litt bjeffete mot Tommy, eller han ikke svarer når jeg snakker til han, vet vi begge at det er noe som er borte om 10 minutter. Vi trenger bare litt luft.

Det er fint å ikke være usikker på den jeg deler hverdagen min med:)

Termindatoen kom - og gikk

4. AUGUST!
Her ville nok andre vært lei og slitne. Dem ville klaga på at ingenting skjedde og at dem tydeligvis måtte gå på overtid.
Jeg derimot kan si at fra nå kan vi begynne å telle lisjefrøken sine "vanlige" uker.
Dem sier at fra ca 6 ukers alderen skal babyer smile, feste blikket og gjerne herme litt om man gjeiper og sånt. Vel, for pss betyr det 6 uker fra nå.
Om hun gjør det tidligere (noe hun gjør) er det bonus, og dem regner henne ikke for å ligge bak utviklingsmessig om hun ikke hadde gjort noen av delene enda.

Lisja får sin 6ukerskontroll når hun er nesten to måneder, og får litt slækk på utviklingskurven fordi hun er prematur. Heldigvis er det alikevel ikke noe det blir overdrevent fokusert på:)

Jeg synes det har vært rart å tenke på dagen idag! Å tenke på at dette var dagen jeg telte ned til fra ordinær ultralyd, og at denne dagen har vært forbundet med så mange forventninger.
Andre prematurforeldre sier at det gjerne er en litt annerledes følelse knyttet til termindato enn hva foreldre med barn som er født en uke før termin føler. Nå vet ikke jeg helt noe om det, men jeg vet at det nesten er en slags sårhet forbundet med dagen idag.
Ikke misforstå. Jeg er evig takknemlig for å ha fått lisja når vi fikk henne, men hadde jeg gått tim idag hadde lisjas start på livet mest sansynlig vært smertefri.
På en annen side hadde jeg hatt 5 "ekstra" uker å vært varm, hoven, ensom og hatt vondt.

Har prøvd å forestille meg hvordan det hadde vært om jeg idag hadde født lisja.. Vet at ikke særlig mange barn fødes på termindatoen sin, men tenk om!
Det er så mye som hadde vært annerledes, og ikke minst min opplevelse rundt fødselen.
Som sagt har jeg ingen negative ting å si om fødselen min, men tenker fortsatt på hvordan det hadde vært å hatt mamma der, og hvordan jeg hadde klart meg med en fødsel uten medikamenter.

Jeg får prøve å legge fra meg tankespinneriet, og heller fokusere på søvn. Imorgen er første dag hvor Tommy er tilbake i jobb etter 5 uker fri, og jeg tror vi begge gruer oss like mye! Blir en rar og ny hverdag, og jeg kommer til å savne han utrolig mye!
Heldigvis er der noen ganske nybakte mødre som har sagt ja til å treffes framover. Det ser jeg fram mot!
I tillegg er jeg heldig nok til å ha minste lillebroren min på 17 her til å hjelpe meg. Det er nemlig ny veiing imorgen, og ganske vanskelig å komme seg på trikken med barnevogn aleine.

Fødselshistorien min - Detaljert og lang

Har hatt ett kjipt svangerskap.

Trodde jeg kom til å elske å være gravid, like kulemagen, strutte stolt og bare "nyte tiden" jeg var inne i (ettersom at det er det alle sier man skal gjøre når man er gravid)
Men med hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme) de 20 første ukene og invalidiserende bekken- og symfyseløsning de siste 15 ukene var det bare kjipt!
Jeg følte meg isolert og ønsket bare at ukene skulle gå fort. Å humpe rundt på krykker, og jobbe redusert var kjedelig. Jeg sleit meg ut på å komme til og fra jobb. Når jeg ikke jobba, var jo alle andre på jobb, så satt for det meste aleine. Følte meg isolert og kjedet meg mye.

Gledet meg til å føde på ABC på Ullevål. For dere som ikke vet hva det er, er det som en jordmorstue uten leger. Ingen leger betyr ingen legemidler. Altså ønsket jeg en fødsel uten smertestillende, med badekar, akupunktur, stoooooort føderom og opphold for alle tre på barselhotellet. Håpet bare at bekkenløsninga ikke skulle ødelegge for muligheten til å føde i badekar.

For å finne ut av hvordan jeg kom til å reagere på akupunktur, bestemte jeg meg for å se om jeg kunne få en behandling for blandt annet bekkenløsningen. Derfor troppet jeg opp hos Mille på Familieklinikken og etter en god kartleggingssamtale fikk jeg tilsammen 10 nåler for diverse plager som bekkenløsning, vanskelig for å sove, ødem og annet. Der ble også satt én nål for modning.
Akkurat denne natten hadde jeg sovet utrolig godt. Humøret mitt var fantastisk, på tross av smerter og alt for varmt vær.
Fikk nålene og låg på benken og slappet av. Plutselig kjentes det ut som hele magen ramlet ndd mot underlivet mitt. Det gjorde vondt i brøkdelen av ett sekund, og jeg kjente at her kom noe rennende. Min første tanke var at nå blør jeg! Jeg var sikker på at morkaken hadde løsnet, eller noe. (Bisarre gravidtanker, andre gravide skjønner hva jeg mener!)
Dermed lettet jeg på tightsen for å se. Da fosset det, og min neste tanke var om jeg hadde tisset på meg, og om hvordan i all verden jeg skulle forklare Jordmor Mille dette når hun kom inn igjen.
Så slo virkeligheten ned! -Vannet var gått.
Jeg ble nervøs og svimmel! Så ropte jeg på Mille og fortalte om mistanken min. Hun bekreftet den. Nå begynte ting å skje fort! Jeg var for nervøs til å klare å ringe ABC, så dette gjorde Mille for meg. Dem ba meg møte opp på fødepol, og gjerne med en gang, så vi fikk ta en sjekk.
Da begynte riene å komme. Først som små tak...

Helt skjelven og på gråten ringte jeg samboeren min. Som flaks var tok han telefonen, selv om han var på jobb.
Samtalen gikk som dette;
Jeg: "Hei, kan du snakke litt?"
Han: "Ja, litt. Hvordan det?"
Jeg: "Vannet mitt har gått!"
Han: ".................." -stillhet- "Du kødder nå, sant?!"
Jeg: "Nupe.. Kan du dra fra jobb?"
Han: "Øøøøh.... Jeg må ringe deg opp igjen"
-Så la han på.

Jeg måtte på do, ble pakka inn i håndklær, og satt på doen til samboeren kom. Da hadde han tatt taxi fra jobb og hjem, rasket med seg undertøy og bukse til meg, samt noen heftige bind fra apoteket på veien. Taxi ble bestilt, og det bar opp på Ullevål. Mens vi stod i luka og venta på å finne ut av hvor dem skulle sende meg bygget riene på seg, og jeg hang på skranken.
Ble sendt opp på fødeavdelingen og fikk ett rom. Riene tok mer og mer tak.
Jeg fikk antibiotika, og beskjed om at jeg var 1,5 - 2 cm åpen. Antibiotika fikk jeg fordi det er en infeksjonsfare når vannet har gått. Da er det i teorien åpent rett opp til baby i magen, og man vet jo heller ikke hvor lenge det er til fødselen virkelig starter.
Det ble snakket om å legge meg på obsposten, dem ville bare sjekke hvor ofte riene kom. Fra en stoppa til neste starta gikk det ca 1,5 min. Hver rie varte like lenge.
-Det ble ikke mer snakk om å legge meg på obspost.

Jeg ba om akupunktur, men fikk ikke det siden det var prematurfødsel. Begynte å bli sliten av å ikke få slappe av. Etter 6 timer sjekket dem åpning igjen. Da fikk jeg beskjed om at jeg var 4 cm.
Tror aldri jeg har følt meg så motløs!
Gikk i dusjen, og jeg og samboeren hadde en lang snakk. Tidligere ba jeg han om å nekte meg epidural selv om jeg ba om det, men nå såg han at det var noe jeg trengte.
Jeg syntes det var ett personlig nederlag, men han var flink å snakke meg gjennom reaksjonen. Jeg var også fryktelig lei meg for at jeg ikke fikk føde på ABC. Men Tommy sa at dette var situasjonen jeg nå var i. Ikke kunne jeg gjøre noe til eller fra, så da fikk jeg faktisk bare gjøre det beste ut av det jeg var midt oppi. Er veldig glad for at han sa det.
Fikk epidural, og riene forsvant! - Jeg kjente dem ikke mer.
Tommy hadde hentet drikke mens epiduralen begynte å virke, og han ble lamslått over endringen, fra å være på gråten og kaste opp til å sitte å spøke og le med jordmora!
Så begynte en ny følelse å bre seg i nedre del av kroppen. Jeg presset litt mot, og det føltes fantastisk! Jeg fortalte om følelsen til jordmor og hun heiet på meg!
Etterhvert begynte jeg å raute, og er sikker på jeg hørtes ut som en brunstig elgokse!

Hun sjekket åpning igjen og der var jeg blitt 8 cm på No Time!
Jeg hadde litt kant på livmorhalsen, men snart skulle jeg få datteren min i armene, sa jordmora. Hun dyttet unna kanten i en rie, og hodet var på vei nedover.
Plutselig får jeg beskjed om å puste, ikke presse, så hører jeg en si at hodet er ute. Og plutselig kommer resten.

Så ligger hun der! 47 cm lang og 2740 gram stor, og 33 cm rundt hodet. 11,5 timer etter vannet gikk, og 2 timer og 23 minutter med aktiv fødsel, hvor 23 minutter var pressrier.
Jeg har, helt ærlig, aldri vært så letta i hele mott liv. Ikke fordi fødselen er over, men fordi jeg ikke lengere er gravid. Dette hadde jeg dårlig samvittighet for, men det er nevnt noe om i DETTE innlegget. (åpnes i nytt vindu)



Vi fikk ha henne hos oss i to timer. Deretter måtte hun på nyfødstintensiven da hun pustet dårlig. Hun scoret alikevel 9-9-9 på apgard.



Ble en litt lang historie, men jeg sitter igjen med så ufattelig mye inntrykk som ikke er helt bearbeidet enda. Fødselen ble ikke noe som jeg hadde tenkt, men ut ifra situasjonen ble den så perfekt som den kunne bli! Føler jeg glorifiserer fødselen min veldig, men den var virkelig flott! Jeg har ingen vonde minner fra den i det hele tatt. Jeg trengte kun noen få pyntesting, og har ikke hatt noe vondt i ettertid. Jeg var fryktelig høyt oppe etter fødselen, og jeg hadde nok klart en fødsel til akkurat da.
Jordmora sa at jeg var noe for meg selv.

Etter å ha trillet lisja bort på nyfødtintensiven, gikk vi bort på barselsavdelingen. Tommy fikk ikke sove med meg første natta, da vi ikke fikk plass på barselshotellet. Det var kanskje like greit, for mannen hadde vært oppe i nesten 24 timer. Kl 5 la jeg fra meg telefonen. Kl 6 var jeg oppe igjen for å se til lisjefrøken på intensiven. Der fikk jeg meg en overraskelse. Hvordan det gikk kan du lese HER. (Åpnes i nytt vindu)

Hver gang jeg tenker igjennom fødselen, ser jeg hvor heldig jeg har vært i forhold til veldig mange andre. Alle fødsler er ulike, men jeg håper virkelig at jeg får en like ok fødsel OM det blir barn nummer to. (Akkurat det gidder jeg ikke tenke på før om tidligst to år)

Da vi kom hjem - Avansert hjemmesykehus

Prøver så godt jeg kan å sortere tanker, sånn at dem kommer i nogenlunde kronologisk rekkefølge, men det er neimen ikke lett! Nå skal jeg iallefall prøve å forklare litt om hva Avansert Hjemmesykehus er for noe, og hvordan ting fungerte når vi kom hjem.

Tirsdag, fire dager etter fødsel, ble det avtalt at vi skulle hjem. Dagen før fikk vi en innføring i hva Avansert Hjemmesykehus for barn var, hvordan det fungerte, og hvorfor vi kunne få det. Vi fikk en innføring i hvordan vi sondet, og hvordan vi laget alt klart, samt hvordan vi sjekket om sonden låg i magen og hvordan utstyret skulle brukes.

Tirsdagen kom, vi pakket ned plassen til Lisja, sondet siste måltid på sykehuset, og gjorde oss klar. Sonden ble skifta, og jeg stod på gangen og gråt mens jeg hørte på at Lisja mi brakk seg av å få en slange ned i magen. Heldigvis klarte mannjen og stå der sammen med henne. Jeg hadde ikke noen problemer med å se dem ta blodprøve, hverken fra helen eller blodårene i hodet på lisja. Ikke var det ille å se dem kutte tungebåndet hennes heller. Men akkurat det med å bytte sonde, dèt har ikke jeg klart å være en del av.

Siden været var greit, og vi ikke bor lange veien fra Ullevål, bestemte vi oss for å avslutte sykehusoppholdet fint, og rett og slett gå hjem igjen!
Vi hadde jo tross alt to timer fra siste sonding til neste gang vesla skulle ha mat, og regnet med å klare det ganske greit.






Vi gikk så mye vi kunne langs stille veier, for å slippe unna det meste av bråk og ståk. Premature barn har lett for å bli overstimulert av lyder og inntrykk, og det er noe som oppleves som ubehagelig for dem. Derfor ville vi unngå dette.

Å komme hjem, pakke ut alt, og få av ytterklærne på ei 4 dager gammel frøken er noe av det skumleste jeg noen gang har gjort! Fikk litt følelsen av å være helt aleine i verden, selv med mannjen her. Men det er nok fordi vi på sykehuset hele tiden hadde noen rundt oss som passet på. Vi kunne hele tiden spørre om det var noe vi lurte på. Nå var vi plutselig aleine. Plutselig måtte vi stole helt på oss selv. Første bleieskift ble unnagjort, og vi var igang! Tirsdagen gikk fint, vi klarte oss!
Svigermor og svigerinne kom innom, hjalp oss å handle ferdig, samt at dem plukket med seg litt ting vi manglet, som laken til vugge, og stelletopp. Er evig takknemlig for at dem var i nærheten. Så mye som dem stilte opp er fantastisk! Hadde trodd vi sku klare oss selv, men mitt beste råd til alle som kommer hjem med en nyfødt; Ta imot all hjelp dere kan få! Da får du mulighet til å prøve å slappe av, og prøve å bli vant til situasjonen. Du skal tross alt vennes til at hele familiedynamikken er forandra, i tillegg til å bli kjent med ett nytt menneske!

Ettersom kvelden gikk, ble min form dårligere og dårligere. Jeg låg stortsett strak ut på sofaen og følte ikke jeg var til annen nytte enn som matstasjon for lisja. På kvelden begynte jeg å kaste opp, og syntes egentlig det var vanskelig å spise. Var ikke noe særlig som falt i smak. Husker at jeg tenkte at om det skulle være som dette å ha fått med seg barnet sitt hjem, så ville jeg tilbake på sykehuset!

Første natta var vi i helspenn, både jeg og mannjen. Det var som om vi venta på at noe skulle gå galt. Jeg fikk noen timer søvn innimellom mating, men det gikk mye tid på først amming, så sonding, og naturlig nok bleieskift. Jeg var konstant bekymret for om lisja var for varm eller for kald, om hun fikk puste, om jeg burde våkne oftere for å passe på henne. Tenk om hun var våken uten at jeg merket noe?!

Men vi kom oss igjennom første natta, og Jorunn fra Avansert Hjemmesykehus kom innom for første gang. Vi veide, snakka om hvordan kvelden og natta hadde gått, og om hvordan jeg følte meg etter fødsel og sånn. Vi snakket også om hvorfor jeg kastet opp, og i sammen med ett par andre symptomer kom vi fram til at det nok var en påbegynnende brystbetennelse, så her var det bare å pumpe til den store gullmedaljen.

Sonden ble bytta igjen, da den hun fikk fra sykehuset var litt kort. Jorunn og mannjen forsvant ut på badet, og jeg gravde meg ned under dyna i stua, og gråt igjen fordi jeg syntes synd på lisja som brakk seg.
Da dem kom ut, og Jorunn fortalte at lisja ikke hadde brekt seg, men hadde det ganske så fint, gråt jeg fortsatt. Etter litt snakk kom det fram at jeg faktisk gråt pga dårlig sa,vittighet.
jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg var så letta da lisja kom for tidlig, fordi siden hun ble født for tidlig opplevde hu de problemene hun opplevde. Disse ville hun vært foruten om hun hadde vært fullbåren. Jeg gråt også fordi jeg var redd, både for hvor lenge hun måtte sondemates, og for eventuelle mèn eller senskader av det at hun var prematur.

Jorunn responderte fantastisk på dette! Hun lot meg snakke ut, og vi snakket om muligheten for fødselsdepresjon, og om hvordan man skulle håndtere det om det kom. Heldigvis har jeg en samboer som kjenner meg veldigveldig godt, og som han sa; Det er ingen sjanse for at jeg kunne skjule en fødselsdepresjon for han. Jorunn lurte på om jeg klarte å kose meg med lisja, og familiesitiuasjonen sånn som den var blitt nå, og det hadde jeg jo ikke noe problem med!
Jeg tror nok at jeg bare var litt satt ut av opplevelsene siden fødselen. Jeg har ikke lengere dårlig samvittighet. Lisja har klart seg bra!
Selvfølgelig lurer jeg på om hun vil "lide" av at hun er prematur, men det er noe jeg ikke vil få vite før seinere, og jeg får i så fall ta det da. Nå brukes nemlig tiden på å kose lisja hvert ledige sekund! Mannjen påpeker at hun kommer til å bli meget bortskjemt da jeg ligger med henne på brystkassa så fort sjansen byr seg, og siden jeg sniker meg til å samsove med henne om natta.

Jeg tenker at jeg får skjemme henen bort mens jeg kan, så får jeg plukke vekk uvaner seinere.

Første helgen hjemme fikk vi besøk av mamma, Ronny og Petter. Å se min lillebror som stolt onkel var fantastisk. Å se mamma som stolt bestemor var minst like fantastisk!



Vi tok lisja med på første restauranttur, og hun oppførte seg eksemplarisk! Alle sammen kosa seg masse, og vi hadde en fornøyd kid med oss hjem!



Skal sette meg ned for å skrive fødselshistorie nå. Tror nok ikke den kommer ut i kveld, men da har jeg den klart til siden.
Er virkelig god terapi å få skrive ned alt man har gptt igjennom de siste 4 ukene. - For tenk det, lisja er hele 4 uker gammel allerede, og det er fortsatt en uke og to dager til jeg hadde termin!

Dagene på sykehuset

Fra de første dagene på sykehuset har jeg kun bilder på telefonen. Fikk ikke hente bilde fra Instagram heller, så har kun ett par bilder fra facebook.
Får se om jeg legger ut bildene fra kameraet seinere.

Vi fikk ett par dager ekstra på sykehuset, og har som sagt hatt oppfølging av Avansert Hjemmesykehus (som gjorde at vi offisielt var innskrevet på Ullevål). Idag ble vi utskrevet! :)
Vi hadde veiing igår, og hun var gått såpass mye opp at vi nå ikke trenger flere hjemmebesøk. Heretter skal vi bare følges opp av helsestasjon, med ukentlige veiinger framover. Vi starter det på mandag.

Da Lisjefrøkna kom til verden, fikk vi ha henne hos oss i to timer. Hun laget en helt utrolig søt knirkelyd, og det var det jeg forbant henne med den første stunda.
Etter to timer sammen, måtte hun på nyfødtintensiven. Dette fordi hun hadde fostervann i lungene, og ikke klarte å puste skikkelig på egenhånd. Jeg har i ettertid sett på bildene fra rett etter fødselen at hun var ganske så blålig, noe jeg ikke kan huske å ha tenkt da jeg hadde henne i armene mine.

Vi fikk trille henne bort på intensiven, men det å la henne bli igjen der er en av de vanskeligste tinga jeg har gjort. Å snu seg og gå derfra var vondt.
Mannjen fulgte meg bort på barselavdelingen, før han måtte reise hjem. Vi fikk desverre ikke hotellrom første natta, men tror han hadde godt av å få komme hjem, ettersom klokka da var begynt å nærme seg 04.00.
Jeg låg våken til kl 5 og prøvde å lande. Det er ganske vanskelig å prøve å sove når man nettopp har vært gjennom en fødsel, holdt barnet sitt, for så å levere det fra seg.

Jeg sov en time.

Opp, kle på seg. Gå så fort jeg bare klarer bort på nyfødt. og der, full av slanger og ledninger, der ligger mi lille frøken. Ingen hadde forberedt meg på det synet! Tårene trilla, og jeg følte meg fryktelig liten. Barnepleiere kom og hilste og gratulerte meg, men jeg klarte ikke huske hva dem het. Å se lisja med maske over nesa, høre hvordan den konstant blåste luft, og se skjermen som overvåket oksygen, hjerterytme og blodtrykk, det var vanskelig. Jeg hadde ikke trodd det var dette dem mente da dem sa hun trengte hjelp til å puste. (Ikke at jeg kan si noe om hva jeg forventa heller altså.)

Det verste med det besøket var alikevel at jeg ikke fikk plukke henne opp av senga og holde henne. Jeg kunne bare sitte på en stol ved siden av senga, og se og stryke på henne.
Å ikke få løfte, bære og knytte kontakt med barnet sitt, sånn som alle andre gjør, var absolutt ikke noe jeg trodde jeg skulle oppleve.

Seinere på dagen, etter litt mat og litt mer søvn, fikk jeg lov til å både holde og å skifte bleie. Fikk ha henne på brystet mitt, og det er en stund jeg virkelig holder kjær. Da hadde jeg ikke holdt henne siden fødselen, og hadde faktisk ikke hatt henne hud mot hud siden de få minuttene rett etter hun kom ut.

Nå når jeg sitter å tenker gjennom hendelsesforløpet fra Fredagen, da lisja ble født, til Tirsdag da vi dro hjem, så oppdaga jeg at jeg har glemt mye, og faktisk ikke har noe tidsperspektiv. Jeg husker for eksempel ikke hvor mange ganger jeg var innom intensiven første dagen, eller når Tommy kom opp med alle tingene til frøkna. Husker ikke når vi fikk flytte over på hotellet, hva jeg spiste til middag eller hvor mange pleiere jeg hilste på. Herregud, jeg husker ikke engang hvor lenge hun hadde pustemasken på. Det føles som om hun hadde den på i to døgn, og i ett av papirene hennes står det faktisk det. Men i noen av papirene står det at hun hadde den i 17 timer.

Nå blir det fryktelig mye babling og usammenhengende skriving. Men det er så terapi å skrive ned alt. Skulle ønske jeg hadde hatt tid og lyst å skrive ned mens det stod på, men energien min ble brukt på annet.

Det mest negative jeg kan huske, annet enn å ikke få holde ungen sin, samt all overvåkinga og slangene, er at det var veldig lite fokus på å få min melkeproduksjon i gang. Det gikk faktisk halvannet døgn fra fødsel før jeg selv spurte hva dem ga henne å spise, og når dem tenkte at dem sku gi fra meg. Da spurte pleieren om jeg hadde fått melk alt. Måtte jo da fortelle at ingen hadde fortalt hvordan jeg skulle få startet hele den greia. Man kan lese så mye man vil om amming, men når man først står der, så er det neimen ikke så lett å vite.

Ble iallefall vist til pumperommet, og fikk ut noen få, små dråper. disse fikk jeg nærmest skrapa av brystvorta og opp i en bitteliten medisinkopp. Lisja fikk smake på det ved at vi dyppa en vattpinne i det, og strøyk det av på tunga hennes. Jeg har alltid trodd melk sku flyte, dryppe og renne. Men den aller første melka som kommer ut er så seig at man omtrent sitter fast om man får det på fingrene.

Husker at jeg tenkte (etter å ha lest at å la morsmelk tørke på brystknoppene om dem var såre, sku hjelpe) at man kunne jo ikke la det der tørke! Det kom jo til å tette igjen alt som het melkekanaler!
*Humrer*
Jeg skjønner jo at det tar tid å sette seg inn i, og å bli kjent med alle forandringer.
Skulle aldri vært bekymra for å ikke ha nok melk heller! Nå er det ett av mine luksusproblem!

Til slutt må vidunderet få sin plass!




Ett av mange innlegg!

OI!
Det er det mest beskrivende jeg kan si om hva som har skjedd de siste dagene og ukene!
Jeg, og vi, har vært igjennom noe av det mest intense, skumle, herligste, mest spennende, slitsomme jeg noen gang har gjort i hele mitt liv!

Jeg har nemlig vært gjennom en fødsel. En prematur fødsel, som ga oss ett prematurt barn. Ikke at det i utgangspunktet er så uvanlig. Det som er uvanlig er at det er vårt barn, vår lille frøken, som ble født 5 uker og to dager for tidlig.



Når det kommer til fødselshistorien, vil jeg skrive den i ett eget innlegg. Ikke fordi den var så lang eller intens, eller fæl. Men fordi jeg vet at endel ønsker å lese den, og da kan det være greit å ha den nogenlunde oversiktelig.
Ikke at jeg har ett oversiktelig inntrykk av den, men.




Vi tilbragte iallefall 4 dager på sykehuset etter fødselen. Frøkna fikk litt hjelp med pusten, og vi har hatt en sonde ned til magen, sånn at hun skulle få mat.
Premature har gjerne litt vanskeligheter for å die, og trenger litt starthjelp. Da er løsninga nærmest tvangsmating! (Det høres følt ut, men det er jo faktisk det det er, da lisja vår ikke har kunnet selvregulere)




Vi har hatt oppfølging av Avansert Hjemmesykehus.
Det skal jeg også fortelle mer om etterhvert, og gjerne i ett eget innlegg. Kan ikke få skrytt nok av dem!
Det samme gjelder alle vi har støtt på, fra jordmoren jeg hadde under fødsel, til barnepleieren som lærte oss med sonding og som sørget for at vi hadde alt vi trengte før vi dro hjem fra sykehuset.

Vi har blitt tatt vare på av folk som virkelig brenner for jobben sin, og som gjør alt dem kan for å sørge for at vi som foreldre har følt oss trygg på at alt det beste for vårt barn blir gjort!




Jeg er mamma!
Det er den rareste og deiligste følelsen jeg noen gang har hatt! Jeg kan ikke se meg mett på lisjefrøkna mi, og kan ikke helt skjønne at hun har bodd i magen min!
Alle rundt oss sier at hun er så liten. Jeg føler at hun er blitt kjempe stor på disse to og enhalv ukene vi har hatt henne. Ikke fordi hun har lagt på seg så mye, men fordi hun ikke ser så nyfødt ut lengere.

Det skal sies (og jeg sier det gjerne høyt, MANGE ganger, uten å skjemmes ett sekund) at jeg er virkelig mye lykkeligere som mamma enn som gravid. Jeg tar gjerne fødselen omigjen 10 ganger enn å gå gravid igjen. Det er fryktelig synd å se tilbake på svangerskapet som noe kjipt, men igjen. Fødselen markerte starten på noe mye bedre!
Vi er blitt en liten familie!



Og til sist må jeg slenge med ett av de kuleste bildene av lisjefrøkna, og bestemor!
- Sånn som dette kan man nemlig også slappe av etter en lang dag med masse nye inntrykk!

Jeg har tenkt å komme tilbake med mer, og prøve å sette alle mine tanker og opplevelser inn i ulike innlegg. Jeg må bare få litt søvn først!
Vet nemlig at jeg kommer til å angre på at jeg satt så lenge oppe idag, når vi skal stå opp imorgen. Heldigvis er Lisja ett utprega B-menneske, så vi kan ta det stille og rolig om morningene!

 

Ny dag, nye muligheter!

Nå har det gått 2 uker og 4 dager siden du valgte å komme til oss. To uker og fire dager siden det var fem uker og to dager til termin.
Du hadde vært i magen min i 35 uker, og fant ut at det var nok.

Jeg gleder meg sånn over å ha deg her! Pappaen din er helt i himmelen, farmor og bestemor er helt tullerusk.
Jeg klarer ikke se meg mett på deg. Føler ikke jeg får holdt deg nok!
Gleder meg til å oppdatere med fødehistorie og alt vi har opplevd! For selv om du fikk en bumpy start, er vi på bedringens vei. Hver dag får du det litt lettere.
Jeg er så glad i deg, lille gåsungen! Og jeg gleder meg over alt du gir meg hver eneste dag ?

Når dagen er kjip...

...Så trøster jeg meg med at dagen etter er MYE bedre. Som dagen igår.. Den var kjip. Jeg tilbragte det meste av dagen i senga, spiste saftis, las bok. Har vært ett par lattelig varme dager i Oslo, og det funker dårlig med min gravide kropp.

Jeg har hatt frossen klut overalt på kroppen, jeg har hatt vannflasker i fryseren, spist mer saftis enn noen gang. Har til og med campa på gulvet for å få det litt kjøligere.

Uansett, etter en sengedag igår er dagen idag veldig mye bedre. Har hatt en sløv morning sammen med kjæresten, tatt litt oppvask og slappet av.
I tillegg fniser jeg litt av ett bilde vi tok i forrige uke. Hadde bakt kanelsnurrer, og klarte ikke la være å ta ett "bolle i ovnen"-bilde.

Selv om jeg er både sliten og sminkeløs liker jeg dette bilde. Snakk om selvdigg!

Det får meg iallefall i kjempegodt humør!:D

Håper dere nyter siste fridagen! Jeg gleder meg til å komme igang på jobb ett par dager. Er jo faktisk ikke mange ukene til jeg skal ut i permisjon.

Hverdagsglimt. Hva ville du gjort?

Så stod vi der da. Jeg og han. I Majorstuakrysset. Begge to krøplinger på vår forskjellige måter.
Det som skilte oss var ca 50 år, at han hadde rullator mens jeg brukte krykker, og at han hadde buksene nede på knærne. Ingen såg ut til å bry seg nevneverdig om noen av delene.

Kom av bussen fra jobb idag. Majorstua er alltid travelt, og folk viser svært sjeldent noe hensyn. Til og med jeg med krykker, blir gjerne nedløpt av folk som skal rekke på bussen jeg kommer av. Ingen behagelig følelse å prøve å hoppe til siden, eller vri meg unna, når jeg vet at kroppen ikke tillater det.

Ingen brøy seg noe om den eldre og litt ustelte mannen som var dårlig til beins. Rullatoren hans hadde velta ut i veten. Bilene kjørte rundt han i høyt tempo. Han prøvde febrilsk å hente opp rullatoren, holde balansen og holde buksene oppe samtidig. Han var tydelig ille berørt og ganske stressa. Fikk ikek helt tak på rullatoren, sank mer og mer sammen, holdt ett godt tak i buksene.

Nå skal det sies at jeg er fryktelig lett å få på gråten nå, men det bildet traff meg så utrolig hardt at jeg bare ble sint. Jeg krykka bort til han, balanserte krykkene mine, han og fikk retta på rullatoren. Med litt hjelp fra hverandre fikk vi den opp på fortauet igjen.

Så stod vi der da. Jeg og han....

Vi ble litt rådville. Hvordan skulle jeg klare å hindre rullatoren i å trille, passe på krykker, holde han på beina og hjelpe han på med buksene?
Vi må ha sett ganske hjelpeløse ut, for plutselig kom der ei eldre, (antageligvis) spans dame. Hun ba meg holde paraplyen hennes, mens hun hjalp han med buksene. Han var ikek veldig hjelpsom i starten, og jeg skjønner han! Det må være skikkelig nedverdigende å bli stående i bare undiken, midt i Majorstuakrysset, med massevis av mennesker som haster forbi. I tillegg står nå ei flott dame og skal hjelpe han med å få på seg klærne. Prøvde å holde paraplyen så den dekket de delene av han som jeg og spanjolen ikke klarte å dekke.

Når buksene var på, og beltet stramma godt, var han glad, men ille berørt. Han såg ikke på noen av oss når han takka, og hastet seg avgårde med rullatoren. Hun jeg holdt paraplyen for holdt på å glemme den. Jeg takket hun for hjelpa, hun bare sprang videre.

Jeg ble stående i vinden og regnet. Klarte faktisk ikke gå videre helt med en gang. Min klaging på at folk ikke reiser seg for gravide damer, MED krykker, på bussen, betydde ikke så mye mer.

 

Babybilde<3

Fine lille frøkna!:) Fra siste ultralyd 18+0

Og litt babystuff som er innkjøpt:)

Hubbabubbabobler i magen<3


Jimmy Needham - Daddy's baby girl

I en graviditet er det ett par punkter som er virkelig viktige milepæler;

*Positiv graviditetstest (Check)
*Passere 12 uker, og være "safe" (Check)
*Ordinær ultralyd (Check)
*Få vite kjønn på ordinær ultralyd (Check)
*Kjenne liv i magen (Check)
*Kjenne liv utenpå magen
*3D-ultralyd for dem som velger det
*Fødsel

Man kan bli utålmodig av å vente på disse små målene langs en 9 måneder lang vei. Nå har jeg selvfølgelig hatt en litt mindre spent holdning til alt dette, rett og slett fordi energien ikke strakk til. Var da jeg plutselig beveget meg ut av senga i uke 17 at jeg oppdaga at jeg hadde fått en bitteliten babybelly (som for øvrig vokser seg større hver dag, virker det som)

Men ved ordinær ultralyd ble tingene litt lettere. Da var formen stigende, og jeg gledet meg VIRKELIG! -Les mer om akkurat det HER (åpnes i nytt vindu)

Nå har jeg altså kunnet "hooke av" det å kjenne liv.
Nesten alle jeg kjenner sier at det kjennes ut som bobler. Som kullsyrebobler i ett glass feks. Jeg har tenkt såpebobler.
Men neida, her var det snakk om hubbabubbabobler som sprakk i magen.
Sleit med at jeg ikke var heeeelt sikker, da disse boblene kan ligne mye på luft som passerer gjennom systemet. Så, når jeg var blitt sikker, var ikke samboeren helt sikker. Men nå er det jo heller ikke han som opplever dette, så etter litt var han også overbevist.

Nå kjenner jeg henne hver dag. Stort sett i samme område. Vi vet alt at frøkna i magen trives best i tverrleie, vi vet også at hun foretrekker høyre side av magen å ligge på. Vi vet at hun liker (eller misliker) musikk, da hun beveger seg mot musikken når den spilles fra telefon som ligger på magen.

Folk som forteller deg at det er en fantastisk følelse å kjenne liv i magen for første gang, dem overdriver ikke. Men dem sier ikke noe om at det er like fantastisk andre, tredje eller fjerde gang. til og med gang nummer 100 så er det herlig!

Bare 19 uker igjen til termin!

 

WOW! Kroppen lurte meg trill rundt!

I natt har jeg kjørt ambulanse.
Kroppen har tatt en skikkelig innersving på meg, og jeg ble så utrolig lurt at jeg egentlig ikke helt skjønner hva som har skjedd!

Startet da jeg sku legge meg igår.. Låg å duppa av litt, men våkna av en sviende følelse i brystkassa. Tenkte at dette kom av at jeg låg rart, så byttet liggestilling og prøvde å sove igjen. Dette pågikk i halvannen time, hvor sviing var blitt til vondt, akkurat som en hånd rundt hjertet. Jeg prøvde å bygge opp så jeg sov sittende, jeg prøvde å drikke, ta meg en gårunde i stua og ellers slappe av. Da klokka var blitt halv tre ga jeg opp. Vekket samboeren (som ba meg slappe av og legge meg igjen. Stakkaren blir litt "lat" når han sover, og ggjør det han kan for å få sove videre*ler*)

Ringte legevakta da det ble vanskelig å puste. Der svarte dem ikke, så ringte mamma. Du vet, når man begynner å bli redd, slutter man å rasjonalisere. Mamma forklarte pent at hu ikke kunne gjøre så veldig mye, og at jeg fikk prøve legevakta igjen. så jeg gjorde det. Dem sendte ambulanse.

Så kjørte vi da, ned på legevakta. To og en halv time etterpå var vi ute derfra. Hjertet mitt hadde det fint, blodtrykket var ok og oksygeen i blodet hadde jeg masse av. Frøkna i magen ga fra seg små dult (Ja, forresten, JEG KJENNER LIV!!!!!!!) og ting var greit.

Hva som feila? Syresmerter kalte dem det. Det er som halsbrann bare uten halsbrann. Siden jeg har hatt hyperemesis over såpass langt tid er det litt lettere for meg å få halsbrann. Heldigvis *bank i bordet* har jeg sluppet unna det med unntak av en dag. Så syresmerte er rett og slett om jeg har spist for mye, eller for lite, og der produseres mye syre i magen. Lukkemuskelen i mellomgulvet er slark grunna hormoner, og klarer ikke helt styre dette. Så syra kommer ikke opp i halsen, men ligger i mellomgulvet og lager faen.

Fikk Link, syredempende tyggetabletter som smaker... uhm... iallefall ikke peppermint som dem liksom skulle smake. Tygget og tygget for harde livet. Det tok den verste smerten vekk. Jeg sov halvveis sittende i sofaen i morgest, da jeg fortsatt hadde klemming rundt hjertet, men det var sikkert bare slitne muskler.

Nå kjennes det ut som om jeg har sprunget maraton. Du vet, den følelsen når du løper og løper til du blir svimmel, hjertet tar skikkelig av, du får blodsmak i munnen og det gjør vondt å puste.
Men det går sikkert over det og.

Jeg nevnte at man ikke tenker rasjonelt når man blir redd. Samboeren min påpekte dette ganske mange ganger i natt, da jeg blandt annet fikk dårlig samvittighet for at jeg sørget for at han ikke fikk med seg påskefrokosten i barnehagen. Jeg brukte visst også mye tid på å snakke om vår nært forestående flytting, og depositum, lønning og sparing. Er egentlig rart. Men jeg måtte vel ha noe annet å tenke på.

Heldigvis så er det ikkenoe i veien, men jeg ANTE ikke at syresmerter kunne føles sånn.
Merkelig nok er det ganske mange "nedturer" vi gravide ikke vet noe om før vi står midt oppe i det. - Heldigvis var det ikke noe ille denne gangen, og dette er dessuten ikke i næææærheten av hvordan det var med kvalmen og oppkastet.

Alt man må tenke på! Dåp / Velsignelse / Navnefest (Inspirasjon)

Jeg sitter å tenker igjennom alt mulig om dagen.
Å sitte å kun glede seg er det beste, men plutselig kom jeg på at vi må jo ta endel valg for vårt barn før hun er gammel nok til å ta dem selv. For eksempel navn.
Navnet gir barnet ditt en identitet, og du bestemmer hva verden skal kalle ditt barn.

En annen avgjørelse som vi må tenke over, er hvilken feiring vi ønsker rundt det at vi har fått barn. Hvilken markering vil vi ha for vår jente, og hva ønsker vi å lære henne?

Her er jeg og samboer litt uenig.
Pr idag har vi tre muligheter.
*Dåp - Dåpen er i følge Det nye testamentet innført av Jesus Kristus. Den utføres i de fleste trossamfunn i "Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn", mens man får vann over hode, enten ved å dykkes under vann eller overrøsning av vann.
*Barnevelsignelse - Barnevelsignelse er ett overgansrituale som brukes i flere kristne trossamfunn som ikek praktiserer dåp av barn. Ritualet omfatter bønn og veldignelse av barnet og familien. Dette er ikke en dåp, derfor regnes ikke de som er barnevelsignet som medlemmer av kirkesamfunnet, men som tilsluttet/tilhørende.
*Humanistisk navnefest -Humanistisk navnefest (Tidligere Borgelig Navnefest) arrangeres av Human-Etisk Forbund. Det er en høytidelig sermoni for å feire at et barn er født og har fått sitt navn. Sermonien er tuftet på et humanetisk livssyn, og er helt uten religiøst innhold. Humanistisk navnefest finner sted i rådhus, samfunns- eller kulturhus og inneholder musikk, sang, diktlesning og tale for dagen. Dette varer i underkant av en time.

Jeg er døpt og konfirmert, samboeren er ikke noen av delene. Min familie hadde satt pris på en dåp, samboerens familie har ingen tradisjoner rundt dåp.
For meg er det litt viktig med den noe religiøse rammen rundt denne markeringa, Tommy ønsker IKKE den religiøse markeringa.
Så nå sitter vi her, og prøver å bli enig. Jeg tror nok ikke at en dåp er det som er mest aktuelt pr nå, men heldigvis har vi ganske god tid på å bestemme oss.

Dessuten har jeg fortsatt den morsomme delen å konsentrere meg om! Nemlig å planlegge, finne, fikse og se.
Det er så mange av mine venninner som forlover seg og planlegger bryllup om dagen, at jeg blir litt tussete i hodet. Hva er da bedre enn å planlegge dåp/navnefest/velsignelse.

Farger er bestemt, og jeg sitter nå å mollkkoser meg med å finne inspirasjon til pynt, kaker, invitasjoner og sånt. Jeg gleder meg til å begynne med dette på skikkelig vis, for det er så mye fint!
Har blandt annet sett på ulike kaker jeg ønsker meg, og som jeg kan lage selv.

Her er kakeinspirasjon.


Bilder hentet fra Google

 

Hello Hoppehormoner! :)

Må bare juble littegranne. Etter å ha kjempet med hyperemesis i nesten 18 uker, snudde dette etter nesten en uke hos mamma. Jeg gikk ned 11 kilo, men er nå gått opp 3!!! Jeg har aldri vært så glad for å gå opp i vekt!

Endelig klarer jeg å -bare- glede meg over hva som skjer i magen. Endelig!

Var på ordinær ultralyd på fredag, og fikk vite at vi venter på ei lita frøken. Tenk så fantastisk at man kan få vite sånt?!
Så nå når ting er bra, blir det fort litt mye. Jeg har ikke fått venne meg til gleden, og hvor mye glede og lykke man kan føle. Både for sin egen del og andres del. Alt blir visst bare kastet på nå som jeg er mottakelig for fine følelser også.

Har sett på Fødestuen på FEM flere ganger i uka, men idag rant det over. Tårene trilla fordi dem fikk barn på tven, fordi jeg har ei frisk frøken i magen (det er jo ingen selvfølge), fordi samboeren min har holdt ut med noen kjipe måneder. Jeggrein fordi jeg har en fantastisk familie som er like hodestups forelska som jeg er, og fordi min minste søster på 4 år har sagt hele tiden at det var ei jente i magen. Smiler mens jeg griner fordi at denne gangen banker hjertet, og hun beveger seg og suger på tomlen mens vi fikk se det!

Hjertet hennes banker fortsatt! Selv etter 18 uker i magen er der en sprell levende baby!

Dere som har gledet dere siden dere fant ut at dere var gravid, jeg unner dere det!
Å glede seg over voksende mage er det mest fantastiske jeg noen gang har fått gjøre. Å se hjertet banke er det vakreste bilde jeg noen gang har sett!

Jeg klarer liksom ikke tro at det skal gå bra denne gangen, selv om alle forteller at sansynligheten for at ting skal skjære seg nå, er forsvinnende liten. Det vil alltid ligge en liten slem ulv i bakhodet mitt, kun for å hviske stygge ting. Heldigvis overvinner jeg ulven mer og mer for hver dag. Denne gangen går det bra, for denne gangen er det ment at det skal gå bra!

Vi som kan få barn tar det fort forgitt, men vi er så utrolig heldige!

Må bare dele!

Se, mine fantastiske søsken! (to av dem iallefall) <3

Snakk om å være heldig!

For første gang føler jeg lykke..

...og kun lykke over å være gravid. Idag, Torsdag, har vært en Bra dag, med stor B. Sov ikke så mye om natta, og våknet opp sulten.
Og jeg laget mat, helt aleine, for første gang på nesten 4 måneder.
Å være lammet av kvalme, oppkast, dehydrering og samtidig sult har vært håpløst og slitsomt. Jeg har ikke trivdes. Selvfølgelig har jeg følt lykke over graviditeten, og gledet meg. Men den har vært overskygget av hyperemesis.
Idag har jeg bare vært glad...

Å ha den følelsen hele dagen, uavbrutt av oppkast eller kvalme, det er fantastisk!
Måtte det vare!

Fødsel, Snapple og små gleder

Vel, ligger fortsatt i sengen. Har ikke vært ute av den siden legetime sist torsdag. Siden forrige innlegg har jeg såklart kommet hjem. Fikk komme hjem samme ettermiddag etter en kjapp ekstra pose med sukkervann.
Tok kontakt med fastlegen for å bli fulgt opp. Tror det var for mye å be om. Hun har en litt sånn "jaja, det går nok over"-holdning til hele greia, og det er faktisk legevakta som har gitt meg diagnosen Hyperemesis (ekstrem svangerskapskvalme).
Fikk mine vanlige 10 minutter, forklarte som vanlig om vektnedgang, dehydrering, ketoner og innleggelse. Foreslo videre oppfølging på Ullevål, men dette fnyste hun bort og mente legevakta var nok. Er fortsatt minus 10 kilo fra start...

Uansett var det ikke dèt jeg sku fokusere på nå. Nå vil jeg tenke på de små tingene som gjør meg glad. Det er ikke til å skjule at humøret mitt og ikke minst følelsene rundt hele graviditeten til tider har vært veldig negative. Hardt å holde motet oppe. Men nå, om natta, når alt er stille og rolig og det eneste jeg hører er pusten til kjæresten (selv om han ikke får plass i senga og må ligge på sofaen) så blir jeg så uendelig stolt, glad og ydmyk. Stolt fprdi jeg har en fantastisk mann, glad fordi det er godt å vite at han er her, pg ydmyk fordi han må sove på sofaen, jobber fulle dager, tar vare på meg og alikevel forteller at han er glad i meg HVER ENESTE dag.

Grunnen til at han ikke får plass i senga er at jeg har bytta ut han med flasker. På ett tidspunkt hadde jeg vel noe sånt som 7 flasker stabla i senga. Må som kjent få i meg mye drikke, og trenger det som tiltaler meg der og da, ellers blir det vanskelig. Har hatt dilla på grønn iste, rød iste, iste på kartong fra ICA i flaske og med sugerør, bon aqua silver med sitron, bon aqua silver uten sitron, husholdningssaft på drikkeflaske, Lærum solbærsirup på drikkeflaske og nå Snapple. Har kun fire flasker i senga nå. Vann, solbærsirup, Snapple Mango Madness og Snapple Lemon (omnom, så surt at jeg får vann i munnen av å tenke på den!!!)
Godt at mannjen synes det er helt greit å sove på sofaen. Kunne ikke unnvært flaskene mine! Har bare dårlig samvittighet for at jeg MÅ ha begge dynene, så han bare får ett pledd.

Inatt som var og idag har jeg lest maaaaasse fødselshistorier. Synes det er interessant å lese om andres opplevelser. Mange har bedt meg om å ikke lese fordi jeg kan bli skremt, men jeg har bare kommet over én historie som gjorde meg litt redd, og samtidig var så trist at jeg gråt litt. Det var snakk om en dødfødsel som kunne vært unngått.
Jeg blir faktisk tvert imot mer rolig av å lese. Det er lengesiden jeg slutta fred med tanken på fødsel. Jeg finnes ikke bekymra, og tenker lite på "hva hvis" og "tenk om". Jeg har stor tro på at kroppen vet å fikse dette, og tar det med knusende ro.
Mulig endel av dere som har født synes det er kjempenaivt, men hey, "det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert" synes jeg er en god innstilling til ukjente ting:)

Som siste steg i kampen mot kvalme har jeg forresten tatt i bruk SeaBand. Har hatt dem på siden fredag og jeg tror dem tar toppene av kvalmen. Mye mulig det føles sånn fordi dem er så stramme rundt håndleddene og fordi "knappene" på innsiden som skal trykke på akupunkturpunkt verker helt insane av og til. Iallefall har jeg annet å tenke på! Skulle gjerne prøvd akupunktur, men kommer meg rett og slett ikke hjemmefra.

Vel, nytt forsøk på søvn! Natta:)

Spenningi hverdagen!

Siden dagene mine ble så like og så kjedelige, bestemte jeg meg for å ruske litt opp i hverdagen! Tenkte at noooe må da kunne forandres på!*sarkastisk*

Starta iallefall fredags morgen med å bryte rutiner ved at jeg ikke fikk sove. Så dro jeg avgårde på omvisning og samtale med jordmor på ABC-klinikken på Ullevål, en fantastisk opplevelse. Føderomnene var STOOOORE og flott laga til, og egentlig ville jeg bare krype opp i badekaret med en gang for å bli der. Makan til dype badekar har jeg aldri sett!

Hos jordmor fikk jeg påvist ketoner i urinen, noe som betyr at kroppen tærer på seg selv, sine egne fett og proteinreserver. Ikke helt optimalt ettersom at man er gravid, kjempeflott om man vil slanke seg! Kan "skryte av" å ha gått ned 10 kilo på de 14 ukene det har bodd ett frø inni magen min.Avtalte at jeg skulle ta kontakt med fastlegen til uka, og ta det videre derfra.

Igår morgest hadde jeg fortsatt ikke sovet (våketid på 40 timer, and counting) Hadde ikke klart å spise, og brukte natta på gråt og oppkast. Heldigvis våkna mannjen tidlig (av at jeg kasta opp og grein på badet) og jeg fikk prata/grene fra meg at jeg ike orka å vente mer. Dermed pakka vi sekken med klær, bok og hodetelefoner, og dro avgårde til legevakta for andre gang siden Frøet ble sådd.

Her gikk det kjapt unna! Fikk prioritet, og var oppe på ett rom i løpet av litt over en time etter ankomst. Har "kjørt" rullestol for første gang! Og hatt panikkanfall for første gang... En uforklarelig trang/opplevelse av at veneflonen som først ble satt i venstre arm, ikke kunne være der! Jeg har skremt liiiivet av mannjen min, som alikevel stod støtt ved siden av senga da veneflonen måtte settes for andre gang. Sykepleieren mente på at det ikke var rart at jeg fikk litt panikk. Etter 40+ timer pleier man vanligvis å slutte å reagere rasjonelt.

Ny veneflon påplass og denne fikk bli. Den er her faktisk enda:) Fikk b-vitaminer og masse saltvann, samt litt sukkervann. Har fått sove. Noen timer i går ettermiddag, flere timer i natt. Mest to-timers intervaller. Fikk til og med spist litt igår!!!!

Idag har jeg fortsatt ketoner i urinen, men jeg har TO sykepleiere, så har det slettes ikke verst. Selv ikke etter en b-vitamin sprøyte i muskelen på hofta har jeg særlig å klage på. Har fått godt med kvalmestillende, og skal prøve meg på mat igjen nå. Kanskje får jeg reise hjem igjen idag? Litt spenning må man ha!;)

Om å bli forelska i noen man ikke kjenner...

WOW!!!!Wow wow wow, det eneste jeg har å si etter idag!
Har vært på ultralyd igjen. Sist gang fikk vi se ett lite frø med ett bankende hjerte. Denne gangen har frøet blitt til en spire. Den har fortsatt ett hjerte som banker, men har fått ekstrautstyr som armer og bein. Den har til og med en bitteliten hjerne og en enda mindre oppstoppernese, akkurat som han som har vært med på å plante Frøet. Eneste vi ikke fikk se, var om det er ei jente eller en gutt vi får. Men det gjør ikke så mye.

Jeg har alltid lurt på hvordan noen kan si dem er glad i eller elsker en dem ikke har møtt eller kjenner noe til. De fleste som er gravid for første gang kjenner ikke bevegelse før mot uke 20. Jeg har kunnet si jeg er glad _for_ Frøet, eller at jeg elsker tanken på hva som holder på å utvikle seg i magen min.
Men idag endret det seg!

Her er grunnen. Her er vårt barn. Jeg har fått se h*n våkne, strekke på seg, bli irritert fordi jordmor dytta. Jeg har sett h*n sitte i skredderstilling og nekta å avsløre den mest hemmelige hemmeligheten.
Aller mest har jeg sett meg forelska på Frøet som spirer i magen!
Jeg er overlykkelig og letta over at mitt lave inntak av mat ikke har skadet h*n, og sett at h*n ikke bryr seg nevneverdig om jeg kasta opp 4minutter før vi vekka h*n.
Jeg er forelska, rett og slett. Helt på knærne etter han eller hun som gjør meg så dårlig at jeg ikke står opp, og som sørger for mer nedgang enn oppgang på vekta.
Nå gleder både jeg og mannjen oss til om ca 4 uker når vi igjen skal få se litt, den gangen på ordinær ultralyd. I mellomtiden skal jeg på jordmorbesøk på ABC-klinikken, en fødestue hvor du føder uten epidural/lystgass eller andre smertestillende. Der vil jeg få smertelindring i form av badekar eller akupunktur. Samtidig har jeg større tomleplass, kan få ting mer som jeg (eller den i magen) vil ha det, og jeg får ha mannjen hos meg hele tiden, også etter jeg flytter over på barsel.
Det er så mye å glede seg til!!!!

Om å tenke positivt..

Det vanskeligste med å være midt oppe i sjukemeldinga er at jeg sliter mest med å tenke positivt.
Jeg er heldig, og det vet jeg. Det er bare vanskelig å se det gode når maten ikke smaker eller man ikke får sove.
Men så, i morgest, kom der inn en sånn drittkommentar. En eller annen kjempefeig jævel som sitter bak proxy og i tillegg ikke signerer kommentaren sin, og som bare vil forpeste.
DET hjelper meg å tenke positivt. Ikke sånn å forstå at jeg ønsker meg slike kommentarer, jeg bare vet at jeg ikke har behov for å prøve å ødelegge andres lykke, dermed trenger jeg iallefall ikke ødelegge for meg selv:)

Sånn, dagens magesyre ute:)

Les mer i arkivet » Mars 2014 » Februar 2014 » Januar 2014
hits